På nye eventyr

Det har gått ei stund sidan førre bloggpost, og no sitt eg her og er akkurat ferdig med eit nynorskessay om mine brennande meiningar om ytringsfridom og Mudammedkarikaturane. Eg følte meg plutseleg inspirert til å skrive detta på nynorsk også, men det trur eg eg skal lete bli!

Siden sist har jeg vært på oppdagelsessykkeltur i området. På onsdagen lånte jeg sykkelen til Viktoria og fulgte i min nabo, Carls, fotspor (eh... sykkelspor) etter en av hans sykkelturer. Sykla oppover, bortover og nedover til jeg hadde passert to små byer. Først suste jeg gjennom Lasne, deretter La Hulpe hvor de har brosteinsgater overalt. Jeg synes det gikk så lett og fint og snudde ikke før jeg så et skilt hvor det sto at det var 12 km til Waterloo - og først da oppdaga jeg at jeg hadde oppoverbakke og motvind hjem!

Så siste oppdatering i historien om Gjensidigegutten. For dere som ikke har hørt den historien; kort fortalt er det en gutt som løper rundt her i Waterloo som jeg har møtt nesten hver dag. Vel, han hadde på seg en Gjensidigerefleksvest og jeg døpte han derfor Gjensidigegutten. Den historien burde ende med at jeg sitter og forteller jentene ved lunsjen om denne mystiske løperen som løper den samme løypa som jeg, og med i min beskrivelse av han tipper jeg at han er mellom 18 og 20 år, maks 22. Men det er øyeblikket gutten kommer gående inn i skolerestauranten. "Er det han?", sier Hanne Mari, "han går i tiende!" Så langt, så greit, men Hanne Mari lot selvfølgelig ikke saken ligge her. (Her snur jeg litt på mindre viktige ting i hendelsesforløpet slik at Hanne Mari får skylden) Hjemme forteller hun sin tiendeklassebror om Gjensidigegutten, og han forteller historien videre til klassekameraten. Nå er visst jeg refleksjenta...

På ettermiddagsens løpetur var det ikke Gjensidigegutten (nå Håvard) jeg møtte, men basketduden med den enormt store, GRØNNE refleksvesten fra Berlaymont-skolen borte i svingen. Jeg har møtt han flere ganger når jeg har vært ute og løpt, og i dag slo han følge med meg bort til Benedicte, som jeg skulle løpe med i dag. Det viser seg at basketduden er fransk - og der ender den historien... Nytter ikke med "je m'appelle Ulrikke" og "j'habite au château" særlig lenge skal vite! "Au revoir!"

Ellers kommer nok helgen til å gå fort. I kveld har vi fått middagen servert tidlig og det virker som house parents helst ser at vi holder oss i andre etasje i kveld. Nede skal lærerne ha personalfest og Mozartsalen er pyntet til fest med temaet tusen-og-en natt. For et par timer siden luktet det røkelse nedenfra, og det passet jo med stemningen, nå lukter det plutselig grillpølser. Her skjer det mystiske ting!