Jeg fant ut at det var så fint vær i dag at jeg skulle gå ut å kjøpe meg selv en bursdagsgave på forhånd, et nytt kamera.
Her er det første bildet vi tok. Legg merke til at vi vi begge har hver vår perfekte PC/TV-posisjon. Og her er Chris som lager seg biff, peppersaus, wok-madness. Og her er jeg med en ugle, tror jeg... Og så kom kjøkkenvifta med. Og stua... Og til slutt paien jeg prøvde å lage. Nille hadde hverken paiform eller kjevle, så jeg brukte ei kakeform, for lite deig og ei barnekjevle. Ser ut som et takras, men smakte helt greit. Skal prøve hardere neste gang.
PS. Jeg har akkurat kommet fra jobb på bildene, altså!
Long time, no see, som de sier på nynorsk. Jeg har jo ikke blogget på en stund, men etter utallige henvendelser fra fans som vil ha mer (jeg lyver, ikke en jævel har spurt!) kan jeg jo referere litt fra en telefonsamtale med Vegard tidligere i ettermiddag, midt i mellom kapitlet om marginalisering og medieskapte fiendebilder, som jeg leser om til eksamen.
Inspirert av en fryktelig ubehagelig TV-serie på TVNorge om ei fødestue, snakka vi om babyer. Jeg sa til Vegard at jeg nesten skulle ønske jeg ble født med rødt hår og fregner slik at kanskje ungene mine kanskje også fikk det. Jeg kunne jo ha fått unge med han, sa han, hadde det ikke vært for at han er homo og alt det der. Dessuten kom jeg på denne snutten fra Tazte Priv med Bård og Harald:
Den perfekte ungen måtte jo være en gutt med mine legger og brede skuldre, eller ei jente med Chris' smale midje... Vanskelig å kalkulere sånt, men så lenge den ikke har ett bein og tre armer hører jeg foreldre tar til takke med det aller meste.
Og sånt bruker jeg tid på midt i innspurten til siste eksamen!
Eksamensperioden er ikke så aller verst egentlig, for jeg liker å være opptatt og ha det travelt, men jeg tenker også mye på om jeg skulle lagt sokkene i matchende par eller ryddet DVD-hylla når jeg sitter på lesesalen. Tankekart meg her og sjekklister meg der!
Å ta bussen til universitetet er et helt eventyr. På formiddagen går det buss til UiT hvert tiende minutt, så det burde i utgangspunktet være enkelt å komme seg raskt fram hadde det ikke vært for at denne bussen også skal til sykehuset. Dette gjør at hvilken buss man tar er helt avgjørende for hvor fort man kommer fram.
Vil man komme veldig raskt fram, bør man ta bussen mellom klokka halv åtte og ni. Da er bussen absolutt fullest av passasjerer, men det er nesten bare studenter. De vet hvordan man står i kø, hva bussbilletten koster og at det gjelder å finne seg en sitteplass fort. Og da tar de den innerste ledige sitteplassen slik at alle får plass.
Etter klokka ni dukker sviskene som skal på sykehuset for dialyse opp. De og alle finnmarkingene som skal til øre, nese, hals. De vet ikke om de er på rett buss, de betaler med småpenger og blokkerer hele bussinngangen mens de kjøper billett. Videre går mormor og den store saueflokken hennes inn i bussen og bestemmer seg for å sette seg så langt fram som mulig. De har med seg sekker og poser og trillekofferter. Det er ikke like mange som skal med bussen nå som tidligere på dagen, men det tar dobbelt så lang tid å komme seg fram.
Og det er ikke noe lettere å komme seg tilbake til byen på ettermiddagen heller. Da skal alle sykepleiermammaene fra sykehuset hente ungene sine i de tre (!) barnehagene vi passerer på veien, og bussen fylles gradvis opp til randen med bæsj og snørr. Når det i tillegg kommer på tre rødruss fra den videregående skolen nedi bakken på bussen, får vi oppgitte busspassasjerer oppleve et barneopprør av tidligere uante dimensjoner: RUSSEKORT!
Det er nesten - nesten - så jeg vurderer å bli hjemme og se på Home and Away!
RSS Feed (xml)