Når jeg ikke får sove hører jeg på Rubenmanns (ikke så veldig store) sommerhit. Da blir jeg glad! Blogg mer, Rubenmann, vi savner deg!
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/268074
"Og her kommer min sang til alle bloggere der ute som synes det er mye lettere å seie ka man meine på bloggen sin enn å seie ka man meine til deinn man elske."
fredag, desember 28, 2007
mandag, desember 24, 2007
Når sekunder, minutter og dager blir evigheter
Det er vel ikke meningen at man skal savne noen på julaften?!
søndag, desember 23, 2007
Du grønne glitrende tre, god dag...
Så var det jul på hybelen også. Jeg har klart å holde julestemninga på et minimum her nede hos meg, men i går fikk jeg juletre i adventskalenderen og det bare måtte få hedersplassen på toppen av TV-en! Så lenge jula ikke varer helt til påske, er det greit.
Jeg har riktignok ikke vaska gulvet (jeg soste over med støvsugeren) og ikke har jeg børi ved heller (kun forberedt meg til kulda setter inn ved å øke gulvvarmen med noen grader), men så lenge ingen går i fella skal nok alle sammen få feire jul igjen! Dessuten har jeg både vasket mitt tøy og skottet litt etter julegodter mens jeg danset rundt i ring!
Radiosendingene er i gang. I går kveld hadde vi en liten testnattradiosending hvor vi fikk prøvd litt lyd, men kanskje aller mest fenalåret og klementinene... Vi hadde lyttere fra hele Norge, og fikk til og med en telefon fra Thailand! I kveld blir det sikkert fullt kjør med telefoner, bud på auksjonene og meldinger fra båtsfjordinger som vil hilse til kjente via Linken Radio. Jeg gleder meg! De mest stressende sendingene er alltid de morsomste.
Jeg vet ikke hvorfor jeg sto så tidlig opp i dag. Klokken seks var jeg lys våken, men da rekker jeg kanskje en trening før det er på tide å åpne Narvesen for siste gang i år for min del. Så har jeg noe å gjøre for å få tiden til å gå. Ja, jeg er kanskje littegranne spent på julegavene, og ja, jeg vet det er helt sykt, men jeg , en båtsfjording, vil til Berlevåg...
torsdag, desember 20, 2007
Are You Smarter Than a 5th Grader?
"This might be a stupid question..."
Klippet får meg til å føle meg litt bedre! Dette programmet bare må komme til Norge.
tirsdag, desember 18, 2007
Verdens beste radiovertinner!
Åh, Sandra, husker du radiobingosendingene våre? Endelig snart klart for en ny lillejulaftensending i lokalradioen, og jeg sitter her og mimrer tilbake til da det var Sandra og jeg som styrte radiobingoen hver onsdag. Vi hadde den fanskaren blandt bingospillerne, og etter hvert ble vi veldig så drevne!
Et lite lydklipp fra en av våre aller siste sendinger:
Jeg savner den tiden, stakkars båtsfjordinger, vi gjorde og sa mye rart på lufta da vi selv fikk styre!
Et lite lydklipp fra en av våre aller siste sendinger:
Jeg savner den tiden, stakkars båtsfjordinger, vi gjorde og sa mye rart på lufta da vi selv fikk styre!
søndag, desember 16, 2007
Altså!
Nei onkel JE, vi har ikke fått en ny, blind elev på skolen. Han heter Chris og holder meg i hånda frivillig, faktisk!
onsdag, desember 12, 2007
Regler og unntak
For å få dette helt riktig må man ta det helt fra begynnelsen, og selv da er det ikke enkelt!
Jeg ba Annette om et eksempel på en situasjon der det kunne være passende å si "det er unntaket som bekrefter regelen". Vi diskuterte lenge, og kom vel fram til at "ingen regel uten unntak" forklarer at det er unntaket selv som bekrefter regelen.
Tankegangen ble etter hvert så lang, Annette mente vi hadde rota oss inn i en ond sirkel, at når vi kom til slutten, hadde jeg allerede mistet starten. Vi spurte Stein om ikke han kunne forklare. Han sa noe om ting som var klokkeklart, men som ikke fulgte regelen... Ehm, kanskje mamma har en bedre forklaring, tenkte vi. "Nei, det blir vel som med høna og egget", sa mamma! Pappa sa ordene "unntak" og "regel" så mange ganger at jeg ble mer opptatt av å telle hvor mange ganger enn å følge med på hva han faktisk sa.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på de to ordtakene, jeg! Hører de sammen? Forklarer de hverandre? Er de bare mystiske? - Og hvem kom først? Høna eller egget?
Jeg ba Annette om et eksempel på en situasjon der det kunne være passende å si "det er unntaket som bekrefter regelen". Vi diskuterte lenge, og kom vel fram til at "ingen regel uten unntak" forklarer at det er unntaket selv som bekrefter regelen.
Tankegangen ble etter hvert så lang, Annette mente vi hadde rota oss inn i en ond sirkel, at når vi kom til slutten, hadde jeg allerede mistet starten. Vi spurte Stein om ikke han kunne forklare. Han sa noe om ting som var klokkeklart, men som ikke fulgte regelen... Ehm, kanskje mamma har en bedre forklaring, tenkte vi. "Nei, det blir vel som med høna og egget", sa mamma! Pappa sa ordene "unntak" og "regel" så mange ganger at jeg ble mer opptatt av å telle hvor mange ganger enn å følge med på hva han faktisk sa.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på de to ordtakene, jeg! Hører de sammen? Forklarer de hverandre? Er de bare mystiske? - Og hvem kom først? Høna eller egget?
tirsdag, desember 11, 2007
Tegneserieverden???
Har ikke Båtsfjord kommune vært litt utenom det vanlige før, er den blitt det nå! Det gjelder i allefall den delen av kommuneadministrasjonen som driver hjemmesiden. Sjelden blir jeg flau over noe jeg finner på internett, jeg sitter jo alene her hjemme, men i dag ble jeg altså skikkelig flau!!!
Les saken "Gatelys i sentrum", så kanskje du skjønner hva jeg mener. Jeg kjente sterke rykninger i fingrene som ville markere og klippe bort teksten, og når jeg leste den siste setninga i saken måtte jeg rett og slett bare krysse ut hele vinduet; det ble for mye for meg! HJELP!
EDIT: Båtsfjordnett, å redigere "Gatelys i sentrum" var lurt, men akk så langt fra nok! Og Hauken sier det var noen som hadde skrevet en intern spøk. Det perfekte fora, altså!
Les saken "Gatelys i sentrum", så kanskje du skjønner hva jeg mener. Jeg kjente sterke rykninger i fingrene som ville markere og klippe bort teksten, og når jeg leste den siste setninga i saken måtte jeg rett og slett bare krysse ut hele vinduet; det ble for mye for meg! HJELP!
EDIT: Båtsfjordnett, å redigere "Gatelys i sentrum" var lurt, men akk så langt fra nok! Og Hauken sier det var noen som hadde skrevet en intern spøk. Det perfekte fora, altså!
mandag, desember 10, 2007
Samle søstrene nå!
Lise, Annette og jeg har hatt en liten photo shoot i ettermiddag. Det var ikke lett, se bare her (øynene igjen til alle som kan tenkes å få noe av resultatet i julegave):
Og dette var ikke planlagt, dere kan se hvor hardt Annette og jeg strever for å få fram våre fineste julesmil!
Og dette var ikke planlagt, dere kan se hvor hardt Annette og jeg strever for å få fram våre fineste julesmil!
fredag, desember 07, 2007
Effektiv jobbing gir resultater?
Jeg er kanskje litt overtrøtt i kveld og det er nok derfor tankene flyr uten av jeg har helt kontroll på hvor de tar veien. Vi har hatt tentamener denne uka, viktige skrivedager hvor det er meningen at man skal få en sjangse til å gjøre godt inntrykk på læreren.
Vel, jeg følte meg fornøyd da jeg var ferdig med skrivingen, både nynorsken og dagens bokmåltentamen, men følelsen av at kanskje ikke har all grunn til det ligger og gneger litt i bakhodet. Når man skriver 1800 ord på en time, hvor bra kan innholdet da egentlig bli?
Det at jeg ikke hadde lest igjennom forberedelsesheftet vi fikk utdelt i går, gjorde vel også sitt til at jeg var litt nervøs og valgte den mest frie oppgaven på prøven: Skriv en novelle etter å ha lest dette diktet av Johann W. Goethe:
Det beste er den
dype stillheten
der jeg lever
og vokser
og vinner
det som verden
ikke kan ta fra meg
med ild
og sverd.
Jeg hopper i det, her er mitt siste bidrag til min egen aksjon Skriv noe norsklæreren ikke forstår:
ENEROM
Å ligge slik og høre på de andre som går forbi i gangen utenfor gjør meg litt redd. Forttrinnene blir en påminnelse om at det fortsatt finnes en verden utenfor, og selv om jeg alltid har visst at det er noe mer der ute, har jeg likt å fantasere om at dette er alt, at verden er dette rommet og ikke mer.
I dag er det tre år siden jeg ble båret inn hit. Den gang så jeg nok ikke særlig lyst på å måtte tilbringe så mange timer og dager her alene, men jeg har faktisk lært meg å like ensomheten; jeg tror den har gjort meg sterkere. Dessuten føler jeg meg tryggere av å vite at ingen kan nå meg her inne. Skjønt, skulle noen som ikke burde være her, komme seg inn, har jeg nok ikke hatt så mye å stille opp med. Jeg vet med meg selv at enda jeg ikke lengre forakter de brede remmene som holder hender og bein fast i sengekarmen så jeg ikke kan røre meg - jeg har faktisk begynt å tenke at de kanskje hjelper mot noe, jeg vet ikke hva – så vil de være hemmende dersom jeg skulle komme i en situasjon hvor det gjelder å forsvare seg.
En slik situasjon har jeg ikke kommet i enda på den tiden jeg har vært her inne; de få som er innom meg er nok ikke så farlige, tror jeg, i hvert fall prøver de å få meg til å tro at de er harmløse. Hva de egentlig planlegger på utsiden av døra mi, vet jeg jo naturligvis ikke. Kontrastene de mørke skyggene i rommet prøver å skape til de hvite lakenene på senga, blir mer og mer visket ut for hver dag som går, og jeg har nok med å følge med på forandringene som skjer med skyggene i rommet etter hvert som årstidene går og lyset forandrer seg, jeg glemmer like godt av alt annet.
Men når de kommer inn til meg, plager det meg altså ikke. Selv om jeg ikke vil kalle dem mine venner, opptrer de heller ikke direkte truende, og jeg lærte meg med tiden å tolerere det de gjorde og fortsatt gjør med meg. Dersom jeg ligger helt stille når de kommer, tar den ene noen ganger opp en fuktet klut fra kurven som alltid er med og vasker meg litt rundt leddene der remmene strammer og i ansiktet. Deretter pudrer de kanskje noe talkum på håndleddene og anklene slik at jeg ikke skal bli sår av at selene gnager mot huden. Noen ganger rører jeg litt for mye på meg, og da blir de ikke glade. De er alltid flere her inne samtidig, og den største av dem holder meg da nede ved å presse skuldrene mine mot sengen med hendene sine og magen min ned med kneet sitt; de andre strammer remmene og kanskje gir en meg ei nål i baken så jeg skal ligge stille. Det gjør meg kvalm, men ellers har jeg det altså helt fint her.
Riktignok er ikke måltidene her noe å skryte av. Jeg har aldri vært så glad i mat heller, så det gjør meg for så vidt ingenting at det ikke er mer enn ihjelkokte poteter og kjøttpudding til middag, men av og til har man liksom lyst på noe ekstra godt likevel. Noen ganger føler jeg et sug etter et skikkelig måltid som virkelig krever kjevemuskulatur og innsatsvilje for å fortæres, slik lørdagsbiffen var før i tiden, men den maten som serveres til daglig her er tross alt grei nok og jeg vet at hvis jeg ikke gjør et lite forsøk på å spise noe, men begynner å klage, så setter de en ny sprøyte på meg. Da blir jeg kvalm igjen og verden går liksom bare rundt for meg; det liker jeg ikke.
Jeg liker å ha kontroll over min egen tilværelse. Det skjer faktisk noen ganger at jeg helt oppriktig heller vil ha det nålestikket enn maten som ligger på tallerkenen foran meg, og når jeg da får det som jeg vil, føler jeg at det virkelig er jeg som sitter bak rattet i mitt eget liv.
Når jeg får ekstra spesielt besøk, som jeg får en gang i uken, prater jeg til den besøkende om hvordan frihet og mulighet til å ta egne valg er en grunnleggende nødvendighet i alle menneskesinn dersom en person skal være lykkelig og ha kontroll over egen tilværelse. Jeg forteller ofte litt om hvordan jeg føler min egen situasjon er i forhold til dette, men naturligvis gjør jeg meg ikke påtrengende og virker ikke ovenpå. Det kan jo være at gjesten min ikke har det så bra med seg selv, det kan man aldri vite når man knapt kjenner personen som sitter overfor en, og da gjelder det å trå litt forsiktig til man føler at man kjenner hverandre bedre og vet man opererer på samme bølgelengde.
Som med alt annet i livet, er det ikke bare positive sider ved å være her. Selv om jeg er helt klar på at det beste selskap en kan ha, er en selv, kjenner jeg jo at det noen ganger kanskje hadde vært greit å kunne være sosial på eget initiativ; jeg har ikke muligheten til selv å bestemme når jeg trenger å snakke med en god venn eller bare slappe av sammen med kompiser. Jeg mener, det er jo naturligvis alltid hyggelig å få besøk, som jeg jo ofte får her inne, men av og til passer det rett og slett ikke. Noen ganger har jeg noe annet jeg skulle ha gjort akkurat i det besøket kommer, og da klarer jeg liksom ikke å konsentrere meg om å være godt selskap fordi tankene kretser rundt i hodet mitt som planeter om en sol, og det plager meg. Når det blir for ille, kan de med en gang se at det ikke er helt min dag i dag, og jeg må igjen fram med skinka. Jeg blir trøttere, slappere og kvalm – igjen.
Sjansen for at jeg skulle treffe den helt spesielle i livet som jeg skulle bli stormende forelsket i og bønnfalle om aldri å forlate meg, er heller ikke så stor her inne. Jeg innser selv at jeg ikke ser særlig attraktiv ut her jeg ligger, folk generelt tar seg bedre ut stående, men det at jeg ligger fastbundet til en seng, ser jeg ikke på som hovedproblemet. Den største hindringen for at noen skulle bli glad i meg, er at de som kommer til meg, de eneste som ser meg, fortsatt er så formelle og upersonlige i tonen. Nå har jeg sett stort sett de samme menneskene hver dag i tre år, og en skulle tro at de også kanskje ville løsne litt med tiden - jeg har tross alt jobbet veldig hardt med meg selv for å bli fortrolig med så mange nye fjes, men det har de altså ikke. Ofte har de tid til å sette seg ned å ta en prat, men det blir på en måte aldri tid til et lite kakestykke også.
Jeg har kommet over det stadiet hvor ting plager meg nå. Alle har vel en periode i livet hvor en synes alt er galt og helst bare vil protestere høylytt hver gang noe ikke går helt ens egen vei, men jeg og mine tanker har forsonet oss med at omverden aldri vil bli perfekt.
Derfor er det jeg har det så godt her; her er det liksom ingenting som forstyrrer og distraherer meg når jeg absolutt ikke trenger det. Den dype stillheten om natten når også lysene i korridoren er slukket, gjør at jeg virkelig kjenner at jeg lever, og adrenalinet og alle følelsene som naturlig følger med når en kjenner at verden er urettferdig, klarer jeg fortsatt noen ganger å provosere frem kun ved hjelp av egne tanker, men de fysiske reaksjonene har jeg lagt fra meg i fortiden og jeg føler meg ikke bundet til dem lengre.
Den lille verdenen jeg har skapt meg her inne er det ingen som kan ta fra meg; her inne vinner jeg kriger hver eneste dag. Det er ingen som har fortalt meg om jeg noen gang skal ut av dette rommet igjen, men jeg tror ærlig talt selv at jeg ikke trenger det.
Hadde noen bare kunne sett halvparten av den veien jeg har gått med meg selv her inne, ville de blitt forundret over hva et menneske kan klare med så få ressurser som jeg har. Verden utenfor, om den fortsatt eksisterer, er ikke noe for meg.
Selv om jeg blir litt redd når jeg ligger slik i sengen min og hører de som går forbi i gangen utenfor, klarer jeg å stenge alt ute og skape en egen arena for bare meg selv her inne. De hvite, sterile sykehusveggene som omgir meg på alle kanter distraherer meg ikke, men baner fri vei for tankene mine å fly. Her inne er det bare meg, og jeg er alene med meg selv. Jeg er fri.
Positive kommentarer mottas med takk!
Vel, jeg følte meg fornøyd da jeg var ferdig med skrivingen, både nynorsken og dagens bokmåltentamen, men følelsen av at kanskje ikke har all grunn til det ligger og gneger litt i bakhodet. Når man skriver 1800 ord på en time, hvor bra kan innholdet da egentlig bli?
Det at jeg ikke hadde lest igjennom forberedelsesheftet vi fikk utdelt i går, gjorde vel også sitt til at jeg var litt nervøs og valgte den mest frie oppgaven på prøven: Skriv en novelle etter å ha lest dette diktet av Johann W. Goethe:
Det beste er den
dype stillheten
der jeg lever
og vokser
og vinner
det som verden
ikke kan ta fra meg
med ild
og sverd.
Jeg hopper i det, her er mitt siste bidrag til min egen aksjon Skriv noe norsklæreren ikke forstår:
ENEROM
Å ligge slik og høre på de andre som går forbi i gangen utenfor gjør meg litt redd. Forttrinnene blir en påminnelse om at det fortsatt finnes en verden utenfor, og selv om jeg alltid har visst at det er noe mer der ute, har jeg likt å fantasere om at dette er alt, at verden er dette rommet og ikke mer.
I dag er det tre år siden jeg ble båret inn hit. Den gang så jeg nok ikke særlig lyst på å måtte tilbringe så mange timer og dager her alene, men jeg har faktisk lært meg å like ensomheten; jeg tror den har gjort meg sterkere. Dessuten føler jeg meg tryggere av å vite at ingen kan nå meg her inne. Skjønt, skulle noen som ikke burde være her, komme seg inn, har jeg nok ikke hatt så mye å stille opp med. Jeg vet med meg selv at enda jeg ikke lengre forakter de brede remmene som holder hender og bein fast i sengekarmen så jeg ikke kan røre meg - jeg har faktisk begynt å tenke at de kanskje hjelper mot noe, jeg vet ikke hva – så vil de være hemmende dersom jeg skulle komme i en situasjon hvor det gjelder å forsvare seg.
En slik situasjon har jeg ikke kommet i enda på den tiden jeg har vært her inne; de få som er innom meg er nok ikke så farlige, tror jeg, i hvert fall prøver de å få meg til å tro at de er harmløse. Hva de egentlig planlegger på utsiden av døra mi, vet jeg jo naturligvis ikke. Kontrastene de mørke skyggene i rommet prøver å skape til de hvite lakenene på senga, blir mer og mer visket ut for hver dag som går, og jeg har nok med å følge med på forandringene som skjer med skyggene i rommet etter hvert som årstidene går og lyset forandrer seg, jeg glemmer like godt av alt annet.
Men når de kommer inn til meg, plager det meg altså ikke. Selv om jeg ikke vil kalle dem mine venner, opptrer de heller ikke direkte truende, og jeg lærte meg med tiden å tolerere det de gjorde og fortsatt gjør med meg. Dersom jeg ligger helt stille når de kommer, tar den ene noen ganger opp en fuktet klut fra kurven som alltid er med og vasker meg litt rundt leddene der remmene strammer og i ansiktet. Deretter pudrer de kanskje noe talkum på håndleddene og anklene slik at jeg ikke skal bli sår av at selene gnager mot huden. Noen ganger rører jeg litt for mye på meg, og da blir de ikke glade. De er alltid flere her inne samtidig, og den største av dem holder meg da nede ved å presse skuldrene mine mot sengen med hendene sine og magen min ned med kneet sitt; de andre strammer remmene og kanskje gir en meg ei nål i baken så jeg skal ligge stille. Det gjør meg kvalm, men ellers har jeg det altså helt fint her.
Riktignok er ikke måltidene her noe å skryte av. Jeg har aldri vært så glad i mat heller, så det gjør meg for så vidt ingenting at det ikke er mer enn ihjelkokte poteter og kjøttpudding til middag, men av og til har man liksom lyst på noe ekstra godt likevel. Noen ganger føler jeg et sug etter et skikkelig måltid som virkelig krever kjevemuskulatur og innsatsvilje for å fortæres, slik lørdagsbiffen var før i tiden, men den maten som serveres til daglig her er tross alt grei nok og jeg vet at hvis jeg ikke gjør et lite forsøk på å spise noe, men begynner å klage, så setter de en ny sprøyte på meg. Da blir jeg kvalm igjen og verden går liksom bare rundt for meg; det liker jeg ikke.
Jeg liker å ha kontroll over min egen tilværelse. Det skjer faktisk noen ganger at jeg helt oppriktig heller vil ha det nålestikket enn maten som ligger på tallerkenen foran meg, og når jeg da får det som jeg vil, føler jeg at det virkelig er jeg som sitter bak rattet i mitt eget liv.
Når jeg får ekstra spesielt besøk, som jeg får en gang i uken, prater jeg til den besøkende om hvordan frihet og mulighet til å ta egne valg er en grunnleggende nødvendighet i alle menneskesinn dersom en person skal være lykkelig og ha kontroll over egen tilværelse. Jeg forteller ofte litt om hvordan jeg føler min egen situasjon er i forhold til dette, men naturligvis gjør jeg meg ikke påtrengende og virker ikke ovenpå. Det kan jo være at gjesten min ikke har det så bra med seg selv, det kan man aldri vite når man knapt kjenner personen som sitter overfor en, og da gjelder det å trå litt forsiktig til man føler at man kjenner hverandre bedre og vet man opererer på samme bølgelengde.
Som med alt annet i livet, er det ikke bare positive sider ved å være her. Selv om jeg er helt klar på at det beste selskap en kan ha, er en selv, kjenner jeg jo at det noen ganger kanskje hadde vært greit å kunne være sosial på eget initiativ; jeg har ikke muligheten til selv å bestemme når jeg trenger å snakke med en god venn eller bare slappe av sammen med kompiser. Jeg mener, det er jo naturligvis alltid hyggelig å få besøk, som jeg jo ofte får her inne, men av og til passer det rett og slett ikke. Noen ganger har jeg noe annet jeg skulle ha gjort akkurat i det besøket kommer, og da klarer jeg liksom ikke å konsentrere meg om å være godt selskap fordi tankene kretser rundt i hodet mitt som planeter om en sol, og det plager meg. Når det blir for ille, kan de med en gang se at det ikke er helt min dag i dag, og jeg må igjen fram med skinka. Jeg blir trøttere, slappere og kvalm – igjen.
Sjansen for at jeg skulle treffe den helt spesielle i livet som jeg skulle bli stormende forelsket i og bønnfalle om aldri å forlate meg, er heller ikke så stor her inne. Jeg innser selv at jeg ikke ser særlig attraktiv ut her jeg ligger, folk generelt tar seg bedre ut stående, men det at jeg ligger fastbundet til en seng, ser jeg ikke på som hovedproblemet. Den største hindringen for at noen skulle bli glad i meg, er at de som kommer til meg, de eneste som ser meg, fortsatt er så formelle og upersonlige i tonen. Nå har jeg sett stort sett de samme menneskene hver dag i tre år, og en skulle tro at de også kanskje ville løsne litt med tiden - jeg har tross alt jobbet veldig hardt med meg selv for å bli fortrolig med så mange nye fjes, men det har de altså ikke. Ofte har de tid til å sette seg ned å ta en prat, men det blir på en måte aldri tid til et lite kakestykke også.
Jeg har kommet over det stadiet hvor ting plager meg nå. Alle har vel en periode i livet hvor en synes alt er galt og helst bare vil protestere høylytt hver gang noe ikke går helt ens egen vei, men jeg og mine tanker har forsonet oss med at omverden aldri vil bli perfekt.
Derfor er det jeg har det så godt her; her er det liksom ingenting som forstyrrer og distraherer meg når jeg absolutt ikke trenger det. Den dype stillheten om natten når også lysene i korridoren er slukket, gjør at jeg virkelig kjenner at jeg lever, og adrenalinet og alle følelsene som naturlig følger med når en kjenner at verden er urettferdig, klarer jeg fortsatt noen ganger å provosere frem kun ved hjelp av egne tanker, men de fysiske reaksjonene har jeg lagt fra meg i fortiden og jeg føler meg ikke bundet til dem lengre.
Den lille verdenen jeg har skapt meg her inne er det ingen som kan ta fra meg; her inne vinner jeg kriger hver eneste dag. Det er ingen som har fortalt meg om jeg noen gang skal ut av dette rommet igjen, men jeg tror ærlig talt selv at jeg ikke trenger det.
Hadde noen bare kunne sett halvparten av den veien jeg har gått med meg selv her inne, ville de blitt forundret over hva et menneske kan klare med så få ressurser som jeg har. Verden utenfor, om den fortsatt eksisterer, er ikke noe for meg.
Selv om jeg blir litt redd når jeg ligger slik i sengen min og hører de som går forbi i gangen utenfor, klarer jeg å stenge alt ute og skape en egen arena for bare meg selv her inne. De hvite, sterile sykehusveggene som omgir meg på alle kanter distraherer meg ikke, men baner fri vei for tankene mine å fly. Her inne er det bare meg, og jeg er alene med meg selv. Jeg er fri.
Positive kommentarer mottas med takk!
tirsdag, desember 04, 2007
Det slo meg en desemberkveld...
...At vi er altfor opptatte av miljøet. Jeg så Al Gores En ubehagelig sannhet på kino i Waterloo. Da jeg gikk ut av kinosalen var jeg retten og sletten skikkelig engasjert og klar til å bli den som skulle redde verden og miljøet vårt. Jeg skulle sørge for at verden ikke skulle gå under mars 2010, for det kom helt sikkert til å skje, altså! I protest (eller kanskje det var av mangel på bil) gikk jeg til butikken og til togstasjonen når jeg skulle dit og jeg slo alltid av lyset når jeg ut av et rom (og det var ikke bare på grunn av advarslene som hang på innsiden av alle slottsdørene).
Nå er jeg lei... Ikke bare er miljøet alt vi omgir oss med, men miljøet er jo overalt i tillegg! TV, aviser og til og med Facebook vil presse redd miljøet-saken nedover hodet på meg! Ja ja, vi bør vel kanskje ta litt hensyn, men nå får det altså være nok. Det gikk som det måtte gå når jeg går brennende inn for en sak: Jeg tyr til slutt til det motsatte, bare på trass. Og det er helt sikkert flere som meg der ute!
Ja til plastposer på Rimi. Ja til rusing av motorer (bilen var vist ikke helt i gir). Ja til reklame i postkassa, jeg trenger noe å lese.
Jeg legger meg med TV-en på stand-by og med god samvittighet. Ikke et ord om at jeg leverer inn batterier til gjenvinning eller panter tomflasker... Jeg må visst finne en ny sak å brenne for, tror jeg.
Nå er jeg lei... Ikke bare er miljøet alt vi omgir oss med, men miljøet er jo overalt i tillegg! TV, aviser og til og med Facebook vil presse redd miljøet-saken nedover hodet på meg! Ja ja, vi bør vel kanskje ta litt hensyn, men nå får det altså være nok. Det gikk som det måtte gå når jeg går brennende inn for en sak: Jeg tyr til slutt til det motsatte, bare på trass. Og det er helt sikkert flere som meg der ute!
Ja til plastposer på Rimi. Ja til rusing av motorer (bilen var vist ikke helt i gir). Ja til reklame i postkassa, jeg trenger noe å lese.
Jeg legger meg med TV-en på stand-by og med god samvittighet. Ikke et ord om at jeg leverer inn batterier til gjenvinning eller panter tomflasker... Jeg må visst finne en ny sak å brenne for, tror jeg.
søndag, desember 02, 2007
lørdag, desember 01, 2007
Første dagen i Blåfjell
1. desember, igjen?! Det er jo bare ett år siden sist!!! Men jeg kjører på med litt julemusikk, det er jo såååå koselig!
Kom Blåne, kon jente, kom gut,
snart kommer jula til Blåfjell!
Klinger i hei, klinger i li.
Hei-ho, må denne dagen bli go'!
Den første dagen i Blåfjell.
I år har mamma laga adventskalender til meg, og jeg akter å være like flink i år som i fjor med å ikke åpne mer enn en pakke om dagen! Mamma har vært litt rundt omkring for å kjøpe gaver til kalenderne våre, tror jeg, og etter å ha hatt en veldig informerende, liten prat med Lise, som var med å pakke inn gavene, har jeg en mistanke om at jo-ho-faktoren kanskje blir varierende ettersom pakkene blir åpnet. Men det er snart jul, Lise skal snart i kirka og "være med i det der eventyret om han Jesus", og jeg skal nok bli førnøyd i år også!
Ok, over til de virkelig viktige sakene: Hva fikk jeg i kalenderen i dag? Annette fikk en mascara, ryktes det om på bygda, jeg fikk...
... en boks!
Vinter og snø, sanger on engler i sjul!
Kom Blåne, kon jente, kom gut,
snart kommer jula til Blåfjell!
Klinger i hei, klinger i li.
Hei-ho, må denne dagen bli go'!
Den første dagen i Blåfjell.
I år har mamma laga adventskalender til meg, og jeg akter å være like flink i år som i fjor med å ikke åpne mer enn en pakke om dagen! Mamma har vært litt rundt omkring for å kjøpe gaver til kalenderne våre, tror jeg, og etter å ha hatt en veldig informerende, liten prat med Lise, som var med å pakke inn gavene, har jeg en mistanke om at jo-ho-faktoren kanskje blir varierende ettersom pakkene blir åpnet. Men det er snart jul, Lise skal snart i kirka og "være med i det der eventyret om han Jesus", og jeg skal nok bli førnøyd i år også!
Ok, over til de virkelig viktige sakene: Hva fikk jeg i kalenderen i dag? Annette fikk en mascara, ryktes det om på bygda, jeg fikk...
... en boks!
Vinter og snø, sanger on engler i sjul!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
RSS Feed (xml)