Gonna fly now

Nei og nei, Rocky. Du løper vel ikke rundt i Converse-sko?! Det så vondt ut.

Time line

For 5 år siden?
Var jeg snart 14 år. Jeg var snart ferdig med 8. klasse og skulle jobbe hele sommeren på Båtsfjordbruket.

For 3 år siden?
Var jeg snart 16 år og ferdig med ungdomsskolen. Vegard og jeg var oppe i matte muntlig eksamen, og sommeren brukte jeg på å klippe gresset til gamlinger som ikke klarte det selv og fikk betaling i nystekte fiskekaker.

For 1 år siden?
Var jeg snart 18 år. Jeg var akkurat utskrevet fra sykehuset og lå etter legens ordre rett ut på sofaen og så Hunkjakten på svensk TV.

For 3 måneder siden?
Var jeg midt i den kjedeligste perioden på skolen. Chris og jeg hadde vært sammen i tre måneder og fjellet var snart snøfritt nok til å bruke til trening.

I går?
Jobbet jeg, var i konfirmasjon til Annette og leste litt til dagens eksamen.

I morgen?
Skal jeg vel en tur på skolen, men heldigvis er matte i nullte time avlyst. Jeg vurderer å ta litt solarium og jeg skal trene.

Om ett år?
Er jeg ferdig med mitt første år på universitetet og vet om jeg har valgt feil eller rett. Er spent på denne!

Alltid freidig når du går

Nå kommer Annette til å bli litt sint på meg. I dag stjal jeg en Jesusbiografitesthun hadde tatt fra konfirmasjonsmappa hennes. Hun er jo voksen nå, så det må hun vel tåle!

Opphav (før unnfangelsen): Magen til Maria.
Født (når og hvor): I Betlehem, år 0.
Foreldre: Maria og Josef... Gud?
Utdanning: Snekker.
Yrke: Profesjonell frelser.
Viktige begivenheter i hans liv: Fødselsdager.
Han er særlig kjent for: Å kunne gå på isen.
Selvforståelse: ???
Tilhørere: Disiplene var store fans.
Dom: Korsfestelse. Jesus Madonna!
Hva skjedde etter døden?: Han bare sto opp igjen.
Hvor er han i dag?: Hos Gud i himmelen.
Jesus i framtiden (hva fortelles om ham?): I don't know.

Gratulerer, Annette!

Kjendiskunde

Jeg hadde min første kjendiskunde på Narvesen i dag: Guri Johnson Hun kjøpte Imsdal og en avis, og så spurte hun om hun kunne komme seg tilbake til hotellet ved å gå en annen vei enn opp Hindberggata. Jeg pekte og forklarte ivrig, men klarte å skjule at jeg kjente henne igjen. Helt sikkert.

Nok får være nok

Det ser ikke ut til at den som har lagt igjen alle de anonyme kommentarene på bloggen min de siste dagene vil stå fram, og nå synes jeg det begynner å bli veldig lite festlig å få disse. Jeg vurderte å ta vekk alternativet å kunne legge igjen anonyme kommentarer til meg, men jeg ville helst ikke gjøre det fordi det er så morsomt at folk som bare er tilfeldig innom her eller de som leser her, men som ikke er registrerte, skriver en hilsen til meg.

Vel, fra nå av vil alle kommentarer som skrives her måtte godkjennes av meg før de blir publisert, så om du ikke ser kommentaren din under bloggposten med det samme du har skrevet den, er det bare fordi jeg ikke har rukket å godkjenne ennå.

Jeg håper selvfølgelig alle dere andre vil fortsette å skrive kommentarer til meg, det er alltid gøy med tilbakemeldinger på det jeg har skrevet, men du som ikke vil skrive ditt eget navn kan altså bare la være.

For dere som ikke er registrert er det bare å skrive en "hilsen xxx" i samme felt som du skrev din kommentar.

Framande gater

Eit forsøk på å imponere på nynorsk:

Eg ante ikkje kva som ville skje då eg trykte på den raude knappen. Eg tenkte verda ville falle frå kvarandre, det kunne hende eg ville bli heilt einsam eller kanskje alt lys ville forsvinne. Det som faktisk hendte, låg langt frå nokon tanke eg hadde tenkt. Då eg trykte ned den store, illraude knappen, snakka vi plutseleg forskjellige språk. No forsto vi ikkje kvarandre meir og signala eg sendte ut blei ikkje motteken på riktig måte eller tolka riktig av deg.

Etterpå vakna eg inntulla i kvite laken, og eg kjente meg som Jesusbarnet må ha kjent seg då han blei lagt i den halmfylte krybba etter sin eigen fødsel i ein stall i Jerusalem. Eg låg riktig nok ikkje på ei madrass av halm, men fjæra i den harde og ubehagelege madrassa stakk meg så hardt i ryggen at dei kjendes til forveksling ut som ein halmballe. I staden for ei skinnande stjerne, var det ei lysande rørlampe som skein i taket over hovudet mitt og eg følte meg blinda.

Akkurat som med Jesus, kom det også mange vise menn på besøk til meg medan eg låg i denne senga. Nokre av dei prøvde å fortelje meg kor høgt det faktisk er frå eit vindauge i fjerde etasje og ned til bakken, men eg vart då slettes ikkje født i går og veit utmerket godt at det ikkje er ei lita strekning for eit menneske å tilbakeleggje i fritt fall.

Men så er vel ikkje det grunnen til at eg ligg her heller. Ingen seier det til meg. Dei smarte og kvitkledde folka kjem inn i rommet til meg og snakkar med mjuke stemmer. Eg merkar godt at dei går rundt grauten mange gongar, liksom for å unngå å smake på den varme delen i midten av tallerkenen. Eg fekk aldri heilt tak i kva for beskjed eller kunnskap dei forsøkte å fôre meg med før den dagen den blonde av dei kledde på meg dei vanlege kleda mine og eskorterte meg til utgangen. "Lykke til", sa ho då dei store glasdørene opna seg framfor meg og verda igjen var tumleplassen min. Lykke til er alt eg sit igjen med etter dagane i det kvite riket.

På gata rakk mange bilar å fare forbi meg før eg starta å gå. Motorvagnane kjørte bortover vegen med stor hastigheit som om livet var noe dei måtte rekkje. Dei forsto ikkje at livet både kjem og går i ei forutbestemt hastigheit og at ein ikkje kan komme raskare fram til endestasjonen om ein berre kjører fortare. Sjølv om eg ikkje visste kvar eg skulle gå eller kvar eg høyrde heime, gjekk eg no langs gatene og så på alle dei som passerte meg og levde liva sine.

Eg hadde spasert rundt slik nokre timar då eg faktisk starta å bekymre meg litt for kva som venta rundt neste gatehjørne, og eg fekk eit innfall: Eg måtte finne bilen min. Du ville bli sint, rasande på meg om eg kom heim utan bilen vår. Men eg hugsa ikkje kvar eg hadde parkert han. Eg hadde gått ganske lenge no, sikkert mange, mange timar, og ofte kom eg til ei gate eg visste eg hadde gått forbi for litt sidan eller eit tre som kanskje så kjent ut. Då vi hadde kjørt dit og parkert, trur eg vi tok ein annan veg enn denne. Vi kjørte nok på ringvegen utanfor byen, og det var nok derfor eg ikkje kjente gatene her så godt. Då eg hadde gått så lenge at sola gjekk ned, blei det endå kaldare ute og snart fall det små snøkrystallar ned på asfalten og nokre landa på toppen av hovudet mitt. Eg var bar mellom skjorta og buksa, og eg fraus både på magen og ryggen.

Idet eg var så sliten i beina at eg tenkte på å gjeve opp, kom eg endeleg til den rette gata. Lengst der borte, ved nummer treogtjue, trur eg det var, så eg at bilen sto på gata ved sidan av eit parkometer. Parkeringstida eg hadde betalt for hadde for lengst gått ut, og eg smilte litt for meg sjølv då eg såg etter om det låg ein bot under den eine vindaugsviskaren, men det ikkje gjorde det.

Det snødde ganske tett no, og bilen var nesten så dekka av snø at ein ikkje kunne sjå kva for farge den eigentleg hadde. Bildøra var open, så eg tok den litle vindaugskosten ut frå mellom forseta og kosta av frontruta og sidevindauga. Det hadde vore svigerfar sin bil før vi kjøpte den billig av han då han skulle investere i ein ny, sølvgrå og skinnande blank Mercedes, så eg visste det var veldig viktig for deg at vi alltid behandla bilen fint og forsiktig.

Eg sette meg inn i bilen og vridde nøkkelen om i tenninga. Eg var klar til å kjøre heim no, ete og kanskje sove litt, men aller først måtte eg finne deg for å ta deg med heim. Eg visste ikkje riktig kvar eg skulle byrja leitinga etter deg, eg ante ikkje kvar du kunne vere. Eg trådde ut av bilen igjen og blei ståande stille på fortauskanten og lytte. Hendene på hoftene. Alt eg kunne høyre var ein dunkande bass frå ei av leilegheitene i bygarden framfor meg. Då eg så opp, la eg merke til at fleire store vindauge i fjerde etasje sto på vidt gap. Musikken kom der oppefra.

Gateinngangen til bygarden var ikkje låst, eg kjente på handtaket, så eg gjekk inn i bakgarden for eg tenkte at eg like godt kunne byrje å leite i den leilegheita som noko annan stad. Eg gjekk opp dei lange trappane og kom raskt nærare og nærare musikkjelda. I denne oppgangen var det visst berre ei leilegheit i kvar etasje, så så snart eg var ferdig med mi trappekliving gjekk eg bort til den eine ytterdøra og ringte lenge på ringeklokka.

No, når eg sto her oppe, høyrte eg at musikken var veldig høg, så det var ikkje rart at det tydelegvis ikkje var nokon som hadde høyrt ringinga mi og kom for å sjå om det var ein venn eller ein klagande nabo som sto på døra og ville ha kontakt. Eg ringte på igjen. Eg trykka knappen inn og heldt han der lenge. Ei kjensle i meg fortalde meg at eg måtte komme meg inn denne døra og at det var her eg ville finne deg. Så blei det tatt i handtaket på innsida av døra og du lukka opp for meg.

Du var tydeleg overraska, og ga meg ein klem og eit lite kyss på kinnet medan du spurde kor eg hadde vore. Eg forsøkte å fortelje og å forklare, men du var for opptatt til å høyre på kva eg hadde å si, du hadde ein fest å gå tilbake til. Sant og si hadde eg nokre spørsmål eg følte eg måtte ha svar på óg, men no tok du meg i handa og leide meg inn i stua som var fylt med feststemte menneske som vagga med til rytmen i musikken.

Karane som satt i sofaen og drakk øl av brune glasflasker så opp på meg og ropte til meg noko om at eg var tilbake allereie og at eg ikkje skulle vere redd for å ha gått glipp av for mykje av festen. Eg så meg litt rundt i rommet, men ga fort etter for gutane sitt press om å setje meg ned med dei og drikke litt eg også. Eg hadde forferdeleg vondt i hovudet og den tunge bassen i diskolåtane som blei spilt båra seg inn i øyrane mine som skrustikkar. Eg overhøyrde det dei andre i sofaen diskuterte, eg satt berre og så bort på deg som lente deg mot ein dørkarm medan du snakka med nokon som sto inne på kjøkkenet, nokon eg ikkje kunne sjå.

Du merka nok at du hadde auge etsande inn i ryggen din, for du snudde deg mot meg og møtte blikket mitt. Deretter såg du ned i golvet og kom visst på noko du hadde glømt å gjere så du gjekk heilt inn i kjøkkenet og blei ute av syne for meg. Du kom ikkje ut av kjøkkenet igjen, så ei reiste meg opp frå sofaen for å gå inn til deg og leggje armane mine rundt livet ditt medan du sto ved kjøkkenbenken og skar ein lime i båtar til drinken din, knuste isbitar eller noko.

Ingen i sofagjengen sa noko til meg då eg forlét dei, men ei av venninnene dine så kvar eg var på tur, og ho kom raskt bort til meg og ga meg ein klem. Ho helste på meg og også ho sa at eg ikkje hadde gått glipp av noko medan eg var borte og at festen så vidt var i gang. Eg smilte litt usikkert, for eg forsto at ho eigentleg forsøkte på noko anna enn å berre småprate, men utveksla likevel nokre høflegheitsfrasar med ho før ei reiv meg laus og gjekk vidare mot kjøkkenet.

Då eg runda hjørnet og kom inn i kjøkkenet sto du ikkje ved benken slik eg hadde førestilt meg. Du satt på ein av stolane ved kjøkkenbordet og heldt hendene til min beste venn i dine. Du gret og han trøsta deg. Du hulka og det eg klarte å forstå og høre frå den avstanden eg sto, var noko med at du ikkje visste kva du no skulle gjere, at du måtte ha hjelp til å avgjere kva som skulle skje.

Den store, illraude knappen dukka opp framfor auga mine og eg vart freista til å kaste meg over han umiddelbart, men noko heldt meg att. Kanskje var det det at eg ikkje var sikker på kva det var du og kompisen min eigentleg satt der og prata om, eller kanskje det var det det at eg visste det så altfor godt.

Eg ante ikkje kva som ville skje om eg trykte på den denne knappen; om verda ville falle frå kvarandre, om eg ville bli ståande heilt aleine tilbake eller om alt lys ville forsvinne, men handa mi strakk seg likevel fram mot den og no trykte eg på den. Varsellamper gjekk av i hjernen min og eg rasa inn i rommet mot deg.

Eg sa ting, eg ropte ting, og du svarte og gret. Du slapp hendene hans og reise deg opp. Du gjekk i forsvarsposisjon, nesten med olbogane ned på knea. Vi prata ikkje, og ikkje kommuniserte vi på noko anna vis heller. Inga av oss ga den andre sjansen til å høyre og inga av oss ville forstå signala den andre sendte ut. Vi tolka ikkje kvarandre, men oversåg den andre og lèt vere å høyre.

Varsellampane blei akkompagnert av ulande sirener då eg låg på rygg på asfalten nedanfor vindauget i fjerde etasje. Du gjekk tilbake til festen då eg blei kjørt til det kvite riket, innsveipt i kvite laken og lagt på ei seng av strå. Festen var jo så vidt i gang.

Ulrikke feirer heller 18. mai

Lise lærer søstrene rockering. Vi skal melde oss på Norske talenter neste år!

Etter Annettes hjemmeleksemiddag fiksa vi doggy bag av restene.

Og litt web cam-tull med Vegard.

Har dessuten funnet ut at lyset på mobiltelefontastaturet mitt, som har nektet å slå seg av de siste ukene, nå har gått over til hyperaktiv blinking. Hipp-hurra for 18. mai!

En fot foran den andre

Jeg har begynt på dette blogginnlegget mange ganger.

Om en liten måned er det akkurat fire år siden jeg tok min første løpetur. Å kalle det en løpetur blir kanskje ikke helt riktig, for det var vel mer subbing. Mye har skjedd siden den gang.

Jeg husker da jeg var yngre og vi bodde på Klausjorda. Jeg pleide å stå i vinduet å se på at mamma løp bortover veien, hun trente til sitt første halvmaraton. Når hun hadde rundet svingen og ble borte spiste jeg sukker rett av pakken med skje. Da vi flytta til Nordskogen måtte jeg plutselig gå forbi Rimi på vei hjem fra skolen. Ofte gikk jeg innom butikken på veien hjem og kjøpte lommene full av sjokolade. Gjennom hele ungdomsskolen hadde jeg et stort, langt og rødt arr på magen etter at den hadde ligget for mye i klem når jeg satt og så på TV.

Så var det en dag i 10. klasse. I gymtimen skulle vi løpe fra skolen til fjordkrysset og tilbake. Jeg lå langt bak teten, men samtidig så jeg at jeg ikke var den i klassen med dårligst kondis. Da jeg kom hjem fra skolen den dagen tok jeg raskt på meg treningsklærne igjen og dro ut i lysløypa ved idrettshallen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var ute i kanskje 20 minutter, og løp i maks fem av dem. Dagen etter gjorde jeg det samme. Og dagen etter der. Jeg vet fortsatt ikke hvor det pågangsmotet kom fra.

Ett år senere løp jeg for første gang i løpetights igjennom værret. Jeg husker godt den gangen jeg kom hjem etter å ha løpt sammenhengende i en time for første gang. Ansiktet og hendene var fulle av neseblod, så sliten var jeg. Det har jeg aldri sagt til noen.

Etter å ha løpt i to år, bestemte mamma og jeg oss for å melde oss på halvmaraton i Tromsø. Både det å bestemme seg og det å være der å løpe ga meg den rareste følelsen jeg noen gang har hatt. Hvordan kom jeg hit?

Og jeg har egentlig gjort mye rart. Jeg satte meg alene på et fly og reiste til Australia. Jeg tok et lite propellfly fra Sydney og landa på en flyplass med grusbane i Gud-vet-hvor der jeg ble henta av fremmede folk og tatt med til et fremmed hus der de hadde fremmed mat. Jeg reiste til Belgia og flyttet inn på et slott med masse folk jeg ikke kjente og gikk rundt på gater fylte med mennesker jeg ikke forsto. Jeg gjorde som alle sa jeg aldri kom til å gjøre, jeg flyttet tilbake til Båtsfjord og kom tilbake til skolen her. Jeg møtte verdens beste Chris som er finest, snillest, best og som alltid vet å påpeke at jeg blir rød i kinnene når jeg er stressa - og når jeg er sint... og når jeg er glad... Alt dette er egentlig ganske rart, med det med løpingen er mye rarere.

Hver gang jeg blir syk eller det kommer noe i veien slik at jeg ikke får trent, er jeg redd for at jeg har løpt min siste tur. Jeg er livredd for å finne tilbake til den følelsen jeg hadde før, og som så mange har, som sier at det er mye bedre å ligge hjemme å se på TV enn å dra ut å løpe. For jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kom hit.

Flaut å handle

Etter et par interessante diskusjoner på nett har også jeg begynt å av og til føle meg litt flau når jeg handler. Dopapir er et eksempel. Jeg mener, det kan jo ikke være uvanlig å kjøpe dopapir, men når jeg tenker meg om ser jeg veldig sjelden folk med dopapir i handlevogna. Har de kanskje en avtale med de butikkansatte som dealer dopapir til hele gata, sånn helt uten at jeg vet om det? Noe å komme til bunns i. For ikke å snakke om følelsen man får når man går i butikken for å handle dopapir og bare det.

Hamstring er noe som bør skje i det skjulte. Jeg spiser skinke, mye skinke, og når jeg først er i butikken kjøper jeg ikke bare én pakke, eller tre. Samme med kesam. Jeg, ja, og Jan Vidar, kjøper mange, mange bokser i slengen. Det innbyr jo til kommentarer fra den som sitter i kassa. Når jeg ser ansiktet på den som slår inn varene, skjønner jeg at jeg kanskje heller burde fordelt handlinga over begge butikkene her.

Og jeg jobber i butikk selv, så den der om at betjeningen ikke legger merke til hva du handler kan du like gjerne la være å komme med. Særlig på en butikk her i Båtsfjord vet betjeningen nøyaktig hva det er de forskjellige skal ha. Jeg vet hvem som kjøper seks Bingoflax og seks Bokstavflax hver eneste dag. Jeg vet hvem som liker Krembanan (så jeg flytter eska litt rundt i kiosken slik at hun alltid må lete og spørre) og hvilken familie som kjøper stor softis med sjokoladestrø. Jeg vet fødselsdatoen til de som leier film hver gang jeg er på jobb og kan utenat tippemønsteret til mange pensjonister.

Så da tenker jeg på hva de på Rimi må tenke når jeg kommer inn døra, panter alle Cola Light-boksene og Bon Aqua-flaskene mine før jeg tar med meg en kurv og går inn i butikken: Hun skal kjøpe kesam, cottage cheese, cherrytomater, skinke og minst tre 3-pakninger med sølv Extra. Dopapir kjøpte hun forrige uke.

Sommerferie nå, takk!

Sol, is, varme og sånt. Det er det jeg vil ha!

Look @ me

Jeg hadde helt glemt av at jeg har kameramobil! Her er noen nye og gamle bilder jeg fant på telefonen: Mai: Kanskje ikke helt heldig å gå ut i vinden med så kort hår?!

Mai: Annette og jeg på tur med Mirians skummelt tynne hund Jolla.

Januar: På tidligvakt på jobb etter to timers søvn. Annette følte for å dokumentere.

Februar: Marius på UKM.

Vinterferien: Jeg og Hannah i Tromsø.

Ut på tur aldri sur

Joho, videregående på tur ved Djupvannet!

Ekspertene advarer

• Bor du i byen blir du skallet: Britiske forskere mener luftforurensning av byluften kan være grunnen til at 40 % av alle menn rammes av hårtap allerede før de fyller 35 år.


• Drikk aldri av sugerør: Om man snurper sammen leppene for ofte, kan det være med å danne linjer i ansiktshuden og danne rynker.


• Ikke sov for lenge: Sover du mer enn åtte timer hver natt vil du ikke leve like lenge som de som ikke lar skjønnhetssøvnen denne grensen.


• Ikke sov for lite: Sover du mindre enn seks eller syv timer hver natt kan det framskynde aldringsprosessen, det kan føre til hjerteproblemer, svekke immunforsvaret og øke lysten på usunn mat.


• Ikke bruk kontaktlinser: Du kommer til å dra unødvendig mye i huden og få rynker.


• Ikke tren for mye: Dersom du driver med intensiv utholdenhets -og styrketrening mer enn fire timer i uken kan det blandt annet føre til at du utvikler beinskjørhet og ødelegger muskelvev.


• Ikke tren for lite: Mennesket er laget for å bevege seg og må bruke kroppen for å forbrenne den energien en inntar slik at den ikke omdannes til fett og blir lagret på sidebeina.


• Sov urolig: Om du alltid sover på den samme siden, vil spesielt én del av ansiktet være ekstra utsatt for trykk fra underlaget. Det kan føre til at du får linjer tidligere i huden enn du ellers ville fått. Aller helst bør du søve på ryggen med hodet høyt slik at du ikke våkner opp med hevelser rundt øyenene.
  
  

For å oppsummere:

Slik lever du det perfekte liv:

• Bosett deg på toppen av et fjell der det er masse frisk luft.
• Legg deg klokken 23 og stå opp klokken 07, hver dag! Pass på denne!
• Skulle du noen gang få behov for å forlate fjellet ditt (ikke for å dra til byen, naturligvis) , vær nøye på vakt for tegn på beinskjørhet.
• Ikke bry deg med å finne en samboer, han eller hun vil aldri holde ut med at du aldri kan sove rolig.
• Sov helst sittende, skaff deg en god stol!
• Stolen må ikke være for god, du skal jo ikke sove for lenge...
• Har du dårlig syn, kjøp briller.
• Blir du tørst bør du stikke hele hodet ned i en bøtte vann for å drikke.
• Også var det alt det der ikke spis egg, ikke drikk melk, ikke hvitt mel, egentlig ikke karbohydrater i det hele tatt, men masse proteiner er bare tull og ikke for mye fett, ikke bruk mobiltelefonen for mye, vær sosial, vær selvstendig o.s.v.

Det er et hardt liv, det må jeg si!

Fakkellekene

Jeg må bare si, etter å ha sett mye om det som visstnok heter De olympiske leker på TV i det siste, har jeg bare blitt mer og mer interessert. Jeg vet ikke om du har hørt om det, men det dreier seg visst om at kineserne skal prøve å bære en fakkel gjennom diverse byer mens andre prøver å ta fakkelen fra dem. Kineserne er heldige, for politiet er deres støttespillere og de andre, som vil ta fakkelen fra kineserne, må liksom bare ta sjansen. Kineserne får til og med kjøre buss om de vil. Akkurat det er kanskje litt urettferdig...

Jeg har ikke helt oversikt over reglene, men jeg vedder på at Kina vinner...

Stein, saks, papir?

Jeg forstår at saks slår papir og jeg skjønner at stein slår saksa, men hvordan i alle dager kan papiret slå stein? Skal papiret liksom klare å legge et magisk skjold om steinen som gjør den ubrukelig på noe vis? Hvorfor kan ikke papiret gjøre det med saksa da? Drit i saksa, hvorfor kan ikke papiret gjøre det med folk da? Hvorfor hører vi aldri om notatblokker som tar livet av skoleelever når de sitter i klasserommene og noterer? Jeg vet hvorfor: For papir kan faen ikke slå noen! En stein kan jo rive papiret i stykker på to sekunder!

Når jeg leker stein, saks, papir velger jeg alltid stein. Når noen påstår de slår meg med papiret sitt, kan jeg bare slå til dem med den allerede knytta neven min og si "ojoj, beklager, jeg trodde papiret ville beskytte deg, din drittsekk!".