En fot foran den andre

Jeg har begynt på dette blogginnlegget mange ganger.

Om en liten måned er det akkurat fire år siden jeg tok min første løpetur. Å kalle det en løpetur blir kanskje ikke helt riktig, for det var vel mer subbing. Mye har skjedd siden den gang.

Jeg husker da jeg var yngre og vi bodde på Klausjorda. Jeg pleide å stå i vinduet å se på at mamma løp bortover veien, hun trente til sitt første halvmaraton. Når hun hadde rundet svingen og ble borte spiste jeg sukker rett av pakken med skje. Da vi flytta til Nordskogen måtte jeg plutselig gå forbi Rimi på vei hjem fra skolen. Ofte gikk jeg innom butikken på veien hjem og kjøpte lommene full av sjokolade. Gjennom hele ungdomsskolen hadde jeg et stort, langt og rødt arr på magen etter at den hadde ligget for mye i klem når jeg satt og så på TV.

Så var det en dag i 10. klasse. I gymtimen skulle vi løpe fra skolen til fjordkrysset og tilbake. Jeg lå langt bak teten, men samtidig så jeg at jeg ikke var den i klassen med dårligst kondis. Da jeg kom hjem fra skolen den dagen tok jeg raskt på meg treningsklærne igjen og dro ut i lysløypa ved idrettshallen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var ute i kanskje 20 minutter, og løp i maks fem av dem. Dagen etter gjorde jeg det samme. Og dagen etter der. Jeg vet fortsatt ikke hvor det pågangsmotet kom fra.

Ett år senere løp jeg for første gang i løpetights igjennom værret. Jeg husker godt den gangen jeg kom hjem etter å ha løpt sammenhengende i en time for første gang. Ansiktet og hendene var fulle av neseblod, så sliten var jeg. Det har jeg aldri sagt til noen.

Etter å ha løpt i to år, bestemte mamma og jeg oss for å melde oss på halvmaraton i Tromsø. Både det å bestemme seg og det å være der å løpe ga meg den rareste følelsen jeg noen gang har hatt. Hvordan kom jeg hit?

Og jeg har egentlig gjort mye rart. Jeg satte meg alene på et fly og reiste til Australia. Jeg tok et lite propellfly fra Sydney og landa på en flyplass med grusbane i Gud-vet-hvor der jeg ble henta av fremmede folk og tatt med til et fremmed hus der de hadde fremmed mat. Jeg reiste til Belgia og flyttet inn på et slott med masse folk jeg ikke kjente og gikk rundt på gater fylte med mennesker jeg ikke forsto. Jeg gjorde som alle sa jeg aldri kom til å gjøre, jeg flyttet tilbake til Båtsfjord og kom tilbake til skolen her. Jeg møtte verdens beste Chris som er finest, snillest, best og som alltid vet å påpeke at jeg blir rød i kinnene når jeg er stressa - og når jeg er sint... og når jeg er glad... Alt dette er egentlig ganske rart, med det med løpingen er mye rarere.

Hver gang jeg blir syk eller det kommer noe i veien slik at jeg ikke får trent, er jeg redd for at jeg har løpt min siste tur. Jeg er livredd for å finne tilbake til den følelsen jeg hadde før, og som så mange har, som sier at det er mye bedre å ligge hjemme å se på TV enn å dra ut å løpe. For jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kom hit.