Flaut å handle

Etter et par interessante diskusjoner på nett har også jeg begynt å av og til føle meg litt flau når jeg handler. Dopapir er et eksempel. Jeg mener, det kan jo ikke være uvanlig å kjøpe dopapir, men når jeg tenker meg om ser jeg veldig sjelden folk med dopapir i handlevogna. Har de kanskje en avtale med de butikkansatte som dealer dopapir til hele gata, sånn helt uten at jeg vet om det? Noe å komme til bunns i. For ikke å snakke om følelsen man får når man går i butikken for å handle dopapir og bare det.

Hamstring er noe som bør skje i det skjulte. Jeg spiser skinke, mye skinke, og når jeg først er i butikken kjøper jeg ikke bare én pakke, eller tre. Samme med kesam. Jeg, ja, og Jan Vidar, kjøper mange, mange bokser i slengen. Det innbyr jo til kommentarer fra den som sitter i kassa. Når jeg ser ansiktet på den som slår inn varene, skjønner jeg at jeg kanskje heller burde fordelt handlinga over begge butikkene her.

Og jeg jobber i butikk selv, så den der om at betjeningen ikke legger merke til hva du handler kan du like gjerne la være å komme med. Særlig på en butikk her i Båtsfjord vet betjeningen nøyaktig hva det er de forskjellige skal ha. Jeg vet hvem som kjøper seks Bingoflax og seks Bokstavflax hver eneste dag. Jeg vet hvem som liker Krembanan (så jeg flytter eska litt rundt i kiosken slik at hun alltid må lete og spørre) og hvilken familie som kjøper stor softis med sjokoladestrø. Jeg vet fødselsdatoen til de som leier film hver gang jeg er på jobb og kan utenat tippemønsteret til mange pensjonister.

Så da tenker jeg på hva de på Rimi må tenke når jeg kommer inn døra, panter alle Cola Light-boksene og Bon Aqua-flaskene mine før jeg tar med meg en kurv og går inn i butikken: Hun skal kjøpe kesam, cottage cheese, cherrytomater, skinke og minst tre 3-pakninger med sølv Extra. Dopapir kjøpte hun forrige uke.