Effektiv jobbing gir resultater?

Jeg er kanskje litt overtrøtt i kveld og det er nok derfor tankene flyr uten av jeg har helt kontroll på hvor de tar veien. Vi har hatt tentamener denne uka, viktige skrivedager hvor det er meningen at man skal få en sjangse til å gjøre godt inntrykk på læreren.

Vel, jeg følte meg fornøyd da jeg var ferdig med skrivingen, både nynorsken og dagens bokmåltentamen, men følelsen av at kanskje ikke har all grunn til det ligger og gneger litt i bakhodet. Når man skriver 1800 ord på en time, hvor bra kan innholdet da egentlig bli?

Det at jeg ikke hadde lest igjennom forberedelsesheftet vi fikk utdelt i går, gjorde vel også sitt til at jeg var litt nervøs og valgte den mest frie oppgaven på prøven: Skriv en novelle etter å ha lest dette diktet av Johann W. Goethe:

Det beste er den
dype stillheten
der jeg lever
og vokser
og vinner
det som verden
ikke kan ta fra meg
med ild
og sverd.

Jeg hopper i det, her er mitt siste bidrag til min egen aksjon Skriv noe norsklæreren ikke forstår:

ENEROM
Å ligge slik og høre på de andre som går forbi i gangen utenfor gjør meg litt redd. Forttrinnene blir en påminnelse om at det fortsatt finnes en verden utenfor, og selv om jeg alltid har visst at det er noe mer der ute, har jeg likt å fantasere om at dette er alt, at verden er dette rommet og ikke mer.

I dag er det tre år siden jeg ble båret inn hit. Den gang så jeg nok ikke særlig lyst på å måtte tilbringe så mange timer og dager her alene, men jeg har faktisk lært meg å like ensomheten; jeg tror den har gjort meg sterkere. Dessuten føler jeg meg tryggere av å vite at ingen kan nå meg her inne. Skjønt, skulle noen som ikke burde være her, komme seg inn, har jeg nok ikke hatt så mye å stille opp med. Jeg vet med meg selv at enda jeg ikke lengre forakter de brede remmene som holder hender og bein fast i sengekarmen så jeg ikke kan røre meg - jeg har faktisk begynt å tenke at de kanskje hjelper mot noe, jeg vet ikke hva – så vil de være hemmende dersom jeg skulle komme i en situasjon hvor det gjelder å forsvare seg.

En slik situasjon har jeg ikke kommet i enda på den tiden jeg har vært her inne; de få som er innom meg er nok ikke så farlige, tror jeg, i hvert fall prøver de å få meg til å tro at de er harmløse. Hva de egentlig planlegger på utsiden av døra mi, vet jeg jo naturligvis ikke. Kontrastene de mørke skyggene i rommet prøver å skape til de hvite lakenene på senga, blir mer og mer visket ut for hver dag som går, og jeg har nok med å følge med på forandringene som skjer med skyggene i rommet etter hvert som årstidene går og lyset forandrer seg, jeg glemmer like godt av alt annet.

Men når de kommer inn til meg, plager det meg altså ikke. Selv om jeg ikke vil kalle dem mine venner, opptrer de heller ikke direkte truende, og jeg lærte meg med tiden å tolerere det de gjorde og fortsatt gjør med meg. Dersom jeg ligger helt stille når de kommer, tar den ene noen ganger opp en fuktet klut fra kurven som alltid er med og vasker meg litt rundt leddene der remmene strammer og i ansiktet. Deretter pudrer de kanskje noe talkum på håndleddene og anklene slik at jeg ikke skal bli sår av at selene gnager mot huden. Noen ganger rører jeg litt for mye på meg, og da blir de ikke glade. De er alltid flere her inne samtidig, og den største av dem holder meg da nede ved å presse skuldrene mine mot sengen med hendene sine og magen min ned med kneet sitt; de andre strammer remmene og kanskje gir en meg ei nål i baken så jeg skal ligge stille. Det gjør meg kvalm, men ellers har jeg det altså helt fint her.

Riktignok er ikke måltidene her noe å skryte av. Jeg har aldri vært så glad i mat heller, så det gjør meg for så vidt ingenting at det ikke er mer enn ihjelkokte poteter og kjøttpudding til middag, men av og til har man liksom lyst på noe ekstra godt likevel. Noen ganger føler jeg et sug etter et skikkelig måltid som virkelig krever kjevemuskulatur og innsatsvilje for å fortæres, slik lørdagsbiffen var før i tiden, men den maten som serveres til daglig her er tross alt grei nok og jeg vet at hvis jeg ikke gjør et lite forsøk på å spise noe, men begynner å klage, så setter de en ny sprøyte på meg. Da blir jeg kvalm igjen og verden går liksom bare rundt for meg; det liker jeg ikke.

Jeg liker å ha kontroll over min egen tilværelse. Det skjer faktisk noen ganger at jeg helt oppriktig heller vil ha det nålestikket enn maten som ligger på tallerkenen foran meg, og når jeg da får det som jeg vil, føler jeg at det virkelig er jeg som sitter bak rattet i mitt eget liv.

Når jeg får ekstra spesielt besøk, som jeg får en gang i uken, prater jeg til den besøkende om hvordan frihet og mulighet til å ta egne valg er en grunnleggende nødvendighet i alle menneskesinn dersom en person skal være lykkelig og ha kontroll over egen tilværelse. Jeg forteller ofte litt om hvordan jeg føler min egen situasjon er i forhold til dette, men naturligvis gjør jeg meg ikke påtrengende og virker ikke ovenpå. Det kan jo være at gjesten min ikke har det så bra med seg selv, det kan man aldri vite når man knapt kjenner personen som sitter overfor en, og da gjelder det å trå litt forsiktig til man føler at man kjenner hverandre bedre og vet man opererer på samme bølgelengde.

Som med alt annet i livet, er det ikke bare positive sider ved å være her. Selv om jeg er helt klar på at det beste selskap en kan ha, er en selv, kjenner jeg jo at det noen ganger kanskje hadde vært greit å kunne være sosial på eget initiativ; jeg har ikke muligheten til selv å bestemme når jeg trenger å snakke med en god venn eller bare slappe av sammen med kompiser. Jeg mener, det er jo naturligvis alltid hyggelig å få besøk, som jeg jo ofte får her inne, men av og til passer det rett og slett ikke. Noen ganger har jeg noe annet jeg skulle ha gjort akkurat i det besøket kommer, og da klarer jeg liksom ikke å konsentrere meg om å være godt selskap fordi tankene kretser rundt i hodet mitt som planeter om en sol, og det plager meg. Når det blir for ille, kan de med en gang se at det ikke er helt min dag i dag, og jeg må igjen fram med skinka. Jeg blir trøttere, slappere og kvalm – igjen.

Sjansen for at jeg skulle treffe den helt spesielle i livet som jeg skulle bli stormende forelsket i og bønnfalle om aldri å forlate meg, er heller ikke så stor her inne. Jeg innser selv at jeg ikke ser særlig attraktiv ut her jeg ligger, folk generelt tar seg bedre ut stående, men det at jeg ligger fastbundet til en seng, ser jeg ikke på som hovedproblemet. Den største hindringen for at noen skulle bli glad i meg, er at de som kommer til meg, de eneste som ser meg, fortsatt er så formelle og upersonlige i tonen. Nå har jeg sett stort sett de samme menneskene hver dag i tre år, og en skulle tro at de også kanskje ville løsne litt med tiden - jeg har tross alt jobbet veldig hardt med meg selv for å bli fortrolig med så mange nye fjes, men det har de altså ikke. Ofte har de tid til å sette seg ned å ta en prat, men det blir på en måte aldri tid til et lite kakestykke også.

Jeg har kommet over det stadiet hvor ting plager meg nå. Alle har vel en periode i livet hvor en synes alt er galt og helst bare vil protestere høylytt hver gang noe ikke går helt ens egen vei, men jeg og mine tanker har forsonet oss med at omverden aldri vil bli perfekt.

Derfor er det jeg har det så godt her; her er det liksom ingenting som forstyrrer og distraherer meg når jeg absolutt ikke trenger det. Den dype stillheten om natten når også lysene i korridoren er slukket, gjør at jeg virkelig kjenner at jeg lever, og adrenalinet og alle følelsene som naturlig følger med når en kjenner at verden er urettferdig, klarer jeg fortsatt noen ganger å provosere frem kun ved hjelp av egne tanker, men de fysiske reaksjonene har jeg lagt fra meg i fortiden og jeg føler meg ikke bundet til dem lengre.

Den lille verdenen jeg har skapt meg her inne er det ingen som kan ta fra meg; her inne vinner jeg kriger hver eneste dag. Det er ingen som har fortalt meg om jeg noen gang skal ut av dette rommet igjen, men jeg tror ærlig talt selv at jeg ikke trenger det.
Hadde noen bare kunne sett halvparten av den veien jeg har gått med meg selv her inne, ville de blitt forundret over hva et menneske kan klare med så få ressurser som jeg har. Verden utenfor, om den fortsatt eksisterer, er ikke noe for meg.

Selv om jeg blir litt redd når jeg ligger slik i sengen min og hører de som går forbi i gangen utenfor, klarer jeg å stenge alt ute og skape en egen arena for bare meg selv her inne. De hvite, sterile sykehusveggene som omgir meg på alle kanter distraherer meg ikke, men baner fri vei for tankene mine å fly. Her inne er det bare meg, og jeg er alene med meg selv. Jeg er fri.

Positive kommentarer mottas med takk!