Det slo meg en desemberkveld...

...At vi er altfor opptatte av miljøet. Jeg så Al Gores En ubehagelig sannhet på kino i Waterloo. Da jeg gikk ut av kinosalen var jeg retten og sletten skikkelig engasjert og klar til å bli den som skulle redde verden og miljøet vårt. Jeg skulle sørge for at verden ikke skulle gå under mars 2010, for det kom helt sikkert til å skje, altså! I protest (eller kanskje det var av mangel på bil) gikk jeg til butikken og til togstasjonen når jeg skulle dit og jeg slo alltid av lyset når jeg ut av et rom (og det var ikke bare på grunn av advarslene som hang på innsiden av alle slottsdørene).

Nå er jeg lei... Ikke bare er miljøet alt vi omgir oss med, men miljøet er jo overalt i tillegg! TV, aviser og til og med Facebook vil presse redd miljøet-saken nedover hodet på meg! Ja ja, vi bør vel kanskje ta litt hensyn, men nå får det altså være nok. Det gikk som det måtte gå når jeg går brennende inn for en sak: Jeg tyr til slutt til det motsatte, bare på trass. Og det er helt sikkert flere som meg der ute!

Ja til plastposer på Rimi. Ja til rusing av motorer (bilen var vist ikke helt i gir). Ja til reklame i postkassa, jeg trenger noe å lese.

Jeg legger meg med TV-en på stand-by og med god samvittighet. Ikke et ord om at jeg leverer inn batterier til gjenvinning eller panter tomflasker... Jeg må visst finne en ny sak å brenne for, tror jeg.