Siden sist...

... Har det skjedd litt av hvert.

På torsdagen dro Chris og jeg på ny road trip over fjellet. vi kjørte først til Nourgam og kjøpte inn de nødvendige Red Bull-boksene før vi dro tilbake til Tana bru. Vi hadde planlagt å vente der til vi skulle en tur innom Skiippagurrafestivalen senere på kvelden, men siden vi var så tidlig ute bestemte vi oss for å like godt kjøre til Vadsø å spise pizza først, men aller først måtte vi selvfølgelig fylle bensin. 95, hadde Stein sagt vi skulle fylle, men om det var vanlig blyfri 95 eller V-power (sikkert super duper 95), hadde han ikke sagt noe om... Etter litt bønder på bytur-fikling med bensinpumpene gikk vi for den vanlige...

Vi dro vel egentlig til Skiippagurra mest for å se Marius og bandet hans opptre, men det var faktisk mer av interesse der, i allefall for meg.

Denne karen var kanskje ikke lite tøff som de andre bandmedlemmene blandt ham da han skulle rocke løs på keyboardet sitt. Det var slik jeg var redd for at jeg skulle komme til å ende opp dersom jeg fortsatte å brilliere på kulturskolen.

Marius og bandet.

På jobb i dag kom det to franske turister innom. Jeg gjorde mitt beste for å få vist fram språkkunnskapene mine, men en av disse lange og dype samtalene ble det nok ikke. Det gikk for det meste i prat om været og hva man ellers kan ta seg til her i Båtsfjord. "Rien". Etter at jeg kom hjem har jeg bare gått rundt og snakket til meg selv på fransk. Jeg føler meg nesten som noen jeg kjenner (kremt... Chris og Marius), som tror de egentlig skulle vært født som amerikanere, bare at jeg skulle vært fransk.

Ellers har mamma og de reist på ferie, og selv om jeg aldri var med på å finne opp ilden i Hamningbergveien, har jeg nå blitt litt med på å leke med den: Jeg skal være barnevakt for Annette mens de er borte.

Da Annette spurte meg om når hun måtte være inne i kveld hadde jeg egentlig allerede et veldig så poetisk svart klart til henne. Det inkluderte både ordene morgengry og fuglesang, men det var før jeg kom på hvilken årstid vi er inne i. Det endte med at vi inngikk et kompromiss, et forlik - eller et forlis, som mamma ville kalt det. Neida, jeg bare tuller, vi har det så fint så!

Jeg har allerede ringt henne for å høre at hun fortsatt er i live. Ikke vet jeg hvor ofte det er vanlig å undersøke at menneskebarn fortsatt puster...