Kunsten å være meg

Et kåseri om hersketeknikker. Håper jeg klarte å unngå for mange skriveleifer, skrev slutten i full fart.

Jeg utnytter hersketeknikker ofte selv, jeg. Når jeg sitter bak kassa i butikken der jeg jobber og det kommer noen kunder jeg ikke liker, ser jeg på dem på et vis som får de til å tro at jeg dømmer livsstilen deres etter hva de handler. Ikke for å gjøre meg høyere, men for å gjøre dem mindre. Og jeg ser hvordan andre bruker hersketeknikker òg; de ler av folk rundt seg mest fordi de er usikre på seg selv. Og det gjør de helt rett i.

Og jeg tenker, er det så ille at man vil kjenne seg litt ovenpå noen ganger? Er ikke det Janteloven satt ut i praksis, da? Jeg er kokett og generaliserer; de fleste av oss har et behov for å utmerke seg, å vise at vi kanskje er litt bedre enn naboen, og hvordan skal man ellers gjøre det om man ikke skal trykke andre under seg? Å tørre å gjøre det man må for å vise seg fram, er å bruke hersketeknikker. Å lykkes er en kunst.

Det var sent i fjor vår at jeg sto og raka det siste løvet av gressplenen foran huset mitt. Da jeg var ferdig var jeg ganske så fornøyd med arbeidet jeg hadde gjort, og bare jeg fikk hentet den søppelsekken jeg hadde lagt fram til å kaste løvet i, skulle siste etappe i vårrengjøringen snart være unnagjort. Jeg tura rundt der i hagen da naboen plutselig stakk den lange og nysgjerrige nesa si inn i stakittgjerdet som deler eiendommene våre.

”Nei, se der”, sa han til meg, ”nå er du også endelig i gang med sommerklargjøringa”.

Jeg har aldri likt denne naboen. Han er av den typen som legger seg borti ting han slettes ikke har noe med, og jeg tenkte at han snakket sikkert ikke til meg bare for å være høflig og en god nabo.

”Hei”, svarte jeg han litt mutt. Jeg ville aldeles ikke prate. Gresset hans var grønnere og vokste tettere enn mitt, og dessuten hadde naboen selv styggbreie skuldre og jeg hata han. ”Ja, jeg er ferdig med stellet for denne gang”, fortsatte jeg og minte han på at det var hans tur til å feie fortauet denne gangen. ”Jeg håper det stikker litt i deg når du vet at det som oftest ikke er din, men andres fortjeneste at du kan invitere svigermor på søndagsmiddag til ei gate med rene fortau. Din dust.” Det siste viska jeg så lavt at bare jeg kunne høre det samtidig som jeg ausa løvet nedi søppelsekken.

Ja, klart jeg ser nå at jeg lot meg rive litt med av situasjonen, og kanskje burde jeg ikke vært så krass mot han. Det ble forresten gjort ganske klart for resten av nabolaget også da vi i forrige uke hadde et nabomøte for å avgjøre hvilke rutiner vi skulle ha når det gjaldt dugnader og slikt. Under punktet for diverse saker på sakslista tok naboen opp trivsel i gata vår. Han syntes vi burde være gode venner alle sammen selv om vi ikke nødvendigvis ikke inviterte hverandre hjem for å se tippekampen om lørdagene. Jeg bare fnøs. ”Man må da få kunne si hva man vil”, sa jeg til naboen like for møtet var over, ”og det er ei holdning jeg regner med de fleste av oss her har”. Hersketeknikker hjelper meg å skille meg ut i hverdagen - når det kjennes nødvendig, naturligvis.

Hver dag går jeg innom aviskiosken på veien hjem fra jobb. Jeg tenker av og til på hvor mange hundre kunder han bak disken må ha ekspedert i løpet av skiftet sitt og kanskje trenger han meg til å være den ene kunden han vil huske når han spiser brødskiva si i kveld. Jeg slår av en liten samtale om hovedoverskriftene på avisa jeg kjøper eller forteller en vits om blondiner og lyspærer.

En dag jeg var der og kjøpte avisa mi som vanlig, sto det om et partis økende oppslutning på førstesiden. Jeg sa noe om at det så ut til at det kom til å bli ennå dyrere for meg å få blodet til å flyte lett gjennom årene dersom partiet fikk større makt og egenandelen på reseptmedisiner igjen ble satt opp. Kioskmannen tente tydeligvis på det jeg sa, og han svarte med å gjengi noen av valgløftene det partiet hadde gitt. Han mente jeg hadde misforstått.

”Å annektere er da slett ikke løsningen”, sa jeg før jeg tok avisa mi og gikk.

Slike situasjoner takler jeg. Jeg vet å sette andre ut av spill lenge nok til at jeg kommer meg unna. Jeg er snartenkt og smart, og ordene er mitt sverd. En venn sa en gang til meg at det handler mer om å leve et liv enn om å vinne en krig, og at jeg var nødt til å minne meg selv på det av og til. Da han sa det hadde han nettopp tatt meg i armen og leda meg ut av en pub der bartenderen ikke ville selge meg flere øl. Jeg hadde naturligvis eksplodert i sinne, men med full rett til det, og det var nok ikke det lureste av vennen min å si det akkurat da. ”Å leve et liv, ikke vinne en krig” fikk meg til å tenke. Hva er vel et liv uten en krig? Det er ingenting, jeg må ha noe å kjempe for.

Hjemme hos oss har vi et sett regler som gjelder. Ungene må være inne til faste tider, alle må gjøre pliktene sine som står på lappen på kjøleskapsdøra og vi skal respektere hverandre.

Jeg arbeider ofte ettermiddagsskift på butikken og formiddagene bruker jeg da ute i hagen bak huset. Der har jeg et hjørne som er bare mitt. Sirkelsaga mi står der, og noen plankebiter er stilt opp mot en levegg jeg har bygget selv. En dag jeg sto der i snekkerhjørnet mitt, så jeg gjennom vinduet at eldste dattera mi kom uvanlig tidlig hjem fra skolen. Klokka var bare halv tolv, så jeg lurte på hva hun gjorde hjemme allerede – hun og en til jeg ikke dro kjensel på. Jeg gikk inn i huset og opp til rommet hennes. Jeg åpna døra og så at hun satt på en stol ved siden av det vidåpne soveromsvinduet og røykte en sigarett. Ei anna jente satt i karmen på vinduet.

”Hva skjer her?”, spurte jeg henne med en streng stemme, ikke min vanlige røst. Hun ble rød som en tomat. Kasta sigaretten ut vinduet og ned i hagen på det våte gresset. Det samme gjorde venninna. Ingen av dem sa noe. ”Hva i alle dager er det dere holder på med?”, spurte jeg. Hun så seg rundt i rommet, kanskje for å forsikre seg om at det ikke lå andre ting framme som kunne avsløre at det ikke bare var røyking hun drev på med som vi ikke visste om, tenkte jeg.

”Du har da slettes ikke lov til å røyke!”, sa jeg høyt og formanende – litt til dem begge, men mest til dattera mi som tross alt er mitt ansvar. ”Og dessuten skulle vel dere ha vært på skolen nå, skulle dere ikke?”
”Jo”, svarte hun, ”vi har bare matpause og så hadde jeg en fritime etter det så vi tenkte vi skulle gå hjem til meg en tur”.
”Hjem å røyke?”, spurte jeg spydig og uten å egentlig kreve noe svar. Jeg ville heller ha en reaksjon.
”Unnskyld”, sa hun og så ned på hendene i fanget ditt.

Jeg smilte litt inni meg. Å la dattera mi få skyldfølelse og å få ho til å sverge på si oldemors grav om at hun aldri skulle gjøre noe slikt igjen, ville bli altfor lett, så jeg nå. Jeg hadde kjeda meg ute i hagen i mange timer, og jeg trengte bedre underholdning enn det for å komme meg igjennom formiddagen. ”Så det gule arket på kjøleskapet har ingen betydning for deg?”, spurte jeg henne. ”Respektere hverandre og at foreldrene dine faktisk er de som bestemmer her i huset.”

”Jeg er også sytten år”, sa den andre jenta, ”men foreldrene mine vet at jeg røyker og de sier ingenting imot det”. Jeg så over på venninna til dattera mi som satt i vinduskarmen.

”Kjære deg”, sa jeg til henne, ”det er fint at du engasjerer deg i livene våre, men dette her har du faktisk ingenting med, lille venn”. Jeg så at hun ble sint og hun ble rød i ansiktet. Dette var nok en av de som ikke hadde samme respekten for voksne som jeg hadde oppdratt ungene mine til å ha. En slik reaksjon var det jeg var ute etter!

Vi har altfor mye respekt for hverandre i dagens samfunn, mener jeg, og det er sjelden greit å hevde seg over andre. Eneste grunnen til at jeg lærer ungene mine at de ikke skal svare voksne med en slik stemme som denne fremmende jenta brukte til meg da jeg tok de i smugrøyking, var at det nok var det som var mest forventa at man skal lære barna sine. Ja, også var det et kompromiss jeg hadde inngått med kona mi under en diskusjon vi hadde hatt om fødselsdagsfeiringer og godteriposer. Jeg vet, vi er enkle mennesker.

Hersketeknikker er altså ikke noe jeg har lært på skolen eller av livet, men noe jeg ble født med. Det er ikke bare teknikker jeg bruker i den forstand at de blir tatt i bruk kun når jeg vil oppnå noe eller hevde meg. Hersketeknikkene er i meg og de er en del av min personlighet.

Jeg kjenner mange som er slik som meg. De fleste jeg omgås med er slik, og jeg har derfor liten grunn til å tro noe annet enn at du også er slik. Da Janteloven, som jeg jo mener bare er en omformulering av retten til å bruke hersketeknikker, kom, fikk mange av disse metodene et annet navn. Ingen forskjell. Og Janteloven er jo et mislikt navn av mange, forstår jeg, slik som hersketeknikker også ofte blir sett på som noe negativt.

Man må få lov til å utfolde seg også i et land som dette hvor så mange mener det er best om alle følger den samme strømmen og ingen dyrker sin trang til å skille seg ut. Å bruke hersketeknikker, både som et viktig hjelpemiddel til å utfolde seg og for å av og til leke seg litt med andre, er ingen negativ ting. Det er derimot en positiv ting som lærer oss å være uavhengige, tørre å ha en mening og våge å stå for dem framfor et publikum.

De mest utpregede hersketeknikkene, som å sette folk i bås eller sette dem opp mot hverandre slik at det kommer en selv til gode, kan jeg være enig med selvstendighetsmotstanderne, som jeg kaller de som bare følger strømmen, i at bør bruker med varsomhet. Man bør ikke mene å såre, men heller fremheve seg selv – og skal det skje på andres bekostning bør man kjenne til grensene.

Når det kommer til meg selv, nekter jeg selvsagt å abdisere fra min trone over deg. Slik jeg ser det, vil jeg alltid være hakket bedre enn deg. Dersom du ikke forstår det og prøver å komme opp på høyde med meg, vil jeg bruke mitt sterkeste våpen: Hersketeknikkene. Viser du kvaliteter jeg ikke liker, vil jeg overse deg, og tror du at du er over meg vil jeg le av deg.

Noe i meg er sterkere enn det jeg er: Trangen til å være best.