Spørsmålstegn ved egen eksistens

Jeg var på trening på Sats i dag, tror jeg. Jeg kom litt for tidlig til hopp og sprett-timen før jobb i dag, så jeg satte meg ned i trappa utenfor salen og venta på instruktøren og de andre som skulle trene.

Den første andre som kom, og som også skulle trene, var ei jeg har jobba sammen med for noen måneder siden. Vi er på hils og alt og snakker sammen når vi handler hos hverandre. Det var bare jeg som satt i trappa der, men hun gikk og satte seg noen trinn nedenfor meg. Jeg fikk ikke øyenkontakt og ikke tok hun initiativ til å si hei.

Den neste som kom var landlorden vår. Vi går ofte på de samme timene på Sats, hun og jeg, men i dag hadde hun det så travelt med å komme inn i salen at heller ikke hun hilste på meg.

Den morsomme instruktøren som leder lørdagstimene pleier alltid å se min vei noen ganger når hun roper “kom igjen!”, men ikke i dag. Det var som om jeg ikke var der.

Nå, mange timer senere, har jeg begynt å lure på om jeg egentlig hadde vært på trening eller om jeg bare har drømt. Jeg følte meg ganske usynlig, litt sånn som på dette bildet som jeg tok nettopp med mitt fantastiske webkamera under dimmet lys.

Som dere ser i bakgrunnen, Chris blir ikke usynlig selv når det er mørkt, for han har så stor PC-skjerm. Det må en nesten ha når en skal overleve Earth Hour. Jeg markerte Earth Hour på jobb i kveld. Slo av lyset i baguettkjøla. Sjefen syntes ikke så mye om forslaget mitt om å skru av alle lys (og låse døra og gå hjem)…

Heldigvis har jeg noen håndfaste bevis på min eksistens. Det har vært bevegelser på bankkontoen min den siste uka, alle med negativt fortegn, og jeg har dette bildet fra GPS-klokka mi på torsdag. Jeg skulle bare ut å teste lettskoene, men overraska meg selv med årets første halvmaraton!

Nå skal jeg stille klokka og vente på at Vegard skal ringe meg, for det har han lovet meg å gjøre selv om det er natt. Han har sine nye venner på besøk i kveld, og da er jeg plutselig ikke god nok til timelange telefonsamtaler.