Jeg og 40 000 nordmenn bruker Marevan, forresten medisinen som årlig tar flest menneskelig i Norge. Denne uken har jeg startet på kurs for å lære meg egenmåling av INR.
Her er mine blodige fingre, som jeg har øvd meg på å stikke selv ganske mange ganger, på bussen hjem.
Senere skal jeg også holde foredrag for alle de ti kursgruppene utover året om min opplevelse av å bruke Marevan, kunne måle INR og dosere medisinen min selv. Jeg kommer nok til å bli ganske proff i å fortelle andre om meg selv. Jeg tuller ikke når jeg vurderer å begynne på mine memoarer og forsøke å få de utgitt i bokform i ren Lasse Gustavson-stil.
Selv om jeg får en godtgjørelse for å stå å slik å fortelle, ser jeg jo at 2011 ikke kommer til å bli året jeg blir rik på min foredragsvirksomhet. Likevel forventer jeg at ryktet om min ikke på noe vis enestående erfaring kommer til å spre seg som ild i tørt gress (det har vi ikke i Tromsø for tiden, da), og snart nå Kongen, som selv er Marevan-bruker. Kanskje livet mitt blir da litt som i allefall første del av Knutsen & Ludvigsens sang “Historien om en melodi”.
Da kan jeg tenkte tilbake til 2006 da jeg lå i en sykehusseng i Braine-l'Alleud og ante lite om at den dagen skulle bli begynnelsen på noe stort.
Eventuelt får jeg bare fortsette å skrive semesteroppgaver på en lesesal og planlegge forretningsstrategier for store, internasjonale selskaper hvis ledelse ikke kunne brydd seg mindre om hva jeg foreslår neste år også.
RSS Feed (xml)
2 kommentarer:
Plata neste!
Hei, Ulrikke! Du var kjempeflink å holde foredrag for oss. Håper du blir rik i en fei av det:) Marevan, INR, stikk og måling og dritt er blitt til en helt grei sak, egentlig. Men som du skriver, det er en skummel medisin, og vi skulle jo helst hatt en annen. Stå på, og lykke til med, ja, alt, egentlig:)
Med hilsen fra Roger Sund
Legg inn en kommentar