Søndag var det dåp for lille (egentlig digre) Ludvik Mekias Bergersen Utne. Det var den rareste gudstjenesten jeg har vært med på; presten prata en ubestemmelig dialekt, dåpsbarnet havna nedi dåpsfonten og Nadja og jeg var så nervøse da vi sto ansikt til ansikt med presten at vi, som ikke har sett hverandre på snart tre år, holdt hverandre i hånden.
Prekenen var lang, og mens Leffen gjorde seg klar til å bli ferdig og rullet seg en sigarett, slo det meg at det i grunnen må ha vært bedre da prestene preket på latin. Dumt av dem å slutte med det. Da ville jeg ikke forstått hva det var jeg lovte ovenfor fadderbarnet mitt. Jeg tror kanskje jeg lovte litt mer enn jeg kan holde...
Mamma Sandra og faddere
Jeg og Mekias
Faderuallndei!
RSS Feed (xml)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar