Kjære Vegard

Som den pliktoppfyllende og gode venn og blogger jeg jo er, fant jeg nå ut at det er på tide jeg svarer på ditt "Kjære Ulrikke"-blogginnlegg sånn i full offentlighet selv om jeg jo så ofte forsøker å gi deg noen hint når vi ringes.

Joda, joda, jeg savner jo deg også, men her føler jeg egentlig at du må ta på deg litt ansvar selv! Etter ungdomsskolen var du ikke sen med å flytte fra vår idylliske perle her på Finnmarkskysten, og jeg synes ikke akkurat du har vært for ofte hjemme på besøk. Jeg har jo vært hos deg og overnattet på den klaustrofobifremkallende trange hybelen din opptil flere ganger; ja, og det helt uten baktanker! Host, kremt, jeg fikk visst noe i halsen!

Og forresten, det jeg sa om å kaste ut Chris må du ha misforstått, for hvis det er sant som du selv sier at "I'm so gay that I shit rainbows" passer best på deg, så er det ikke sikkert du passer best for meg...

Men joda, jeg kan godt være med på leken med det kirkebryllupet vårt, men er det greit om stallguttene står langs benkeradene på rekke as we stride towards the alter? Det med Kautokeino-presten er helt greit. Så lenge presten snakker en uforståelig variant av språket vårt, er det for meg faktisk likegyldig hvor han kommer fra.

Verre blir det vel for oss å slippe inn i guds hus (ja, jeg nekter å skrive gud med stor forbokstav!); vi er vel ikke akkurat guds beste barn noen av oss?!

3 Mos. 18,22:
Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.

Styggedom, hører du! Ikke uroe deg, Vegard, jeg skal la være å referere til Paulus’ første brev til Timoteus kap. 1,10, som inneholder flere punkter jeg mistenker deg for å ha brutt med...

Så var det festen på Velferden. Jeg tenker det kanskje ville vært bedre å ha den på en parkeringsplass, kanskje den utenfor idrettshallen? Tenk over det: Plassen er lett å rydde, god gjennomlufting - og tro meg det kommer vi til å trenge dersom vi skal la våre familier krasje sammen! Mer eller mindre vittige kommentarer og spydige bemerkninger vil kastes omkring mens vi sitter i enden av langbordet, nipper til et glass champagne og nyter synet av utbruddet av tredje verdenskrig vi har igangsatt .

Jeg skal være ærlig, tanken begynner å friste litt, men noe i meg er likevel sterkere enn det jeg er. Kan det være min legning, Vegard? Vi er nå så forskjellige, eller hva?!

Du er min beste venn og min helt - alltid!