SOS Hundevakten

OK, jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke liker hunder, som oftest liker de ikke meg heller (Ref: hundeepisoden i Waterloo), men når nestenfødende Sandra ringer og ber på side babybærende knær kunne jeg jo ikke akkurat si nei til å passe bissevovven når hun skulle sendes avgårde til Kirkenes.

Jeg fikk ikke så altfor mange timer på den mentale forberedningen som jo må til når man skal få det hele og fulle ansvaret for et annet liv - Sandra hadde jo tross alt hatt ni måneder på seg til å venne seg til tanken, og selv om jeg kanskje ikke skulle ta vare på krabaten de neste 18 årene, var det ikke bare-bare å manne meg opp til min første hundevakt!

Klokka fem i morges fikk jeg melding fra Leffen: Sandra var klar til å reise. Og det ble ikke mer søvn på meg den natta for å si det sånn! I ren og skjær mangel på noe bedre å foreta meg da jeg ikke fikk sove, tok jeg meg til å vaske kopper allerede klokken halv seks... Halvannen time senere bar det avgårde for dagens første tissetur (ja, for Nero altså!).


Nå har jeg fått snakka med Sandra, hun fikk en gutt på nesten 4 kg og på 51 cm i 13-tiden i dag, og min rapport tilbake om at jeg og Nero faktisk har vært ute i regnværet og lekt i hagen var betryggende for både henne (håper jeg) og i allefall for meg... Jeg fikk overvbevist meg selv om at dette er da ikke noe problem. Etter råd fra Jan Vidar og Ron, passer jeg godt på strupen min i nærkontakt med Nero, og nå skal jeg snart breie meg i Sandra og Leffens sofa med hunden over mine bein med parabol-TV på wide screen-skjerm (en ting som nok ikke finnes i enkelte hybler i JE Abrahamsens vei)... Det er nok et fint bilde... Ikke et ord om jeg kommer til å ligge der stiv som en stokk å være var på hvert eneste leende hundeøyenlokk!

GRATULERER, SANDRA! Gleder meg til du kommer hjem og viser fram den nye verdensborgeren!