Hvordan ta bussen til UiT

Å ta bussen til universitetet er et helt eventyr. På formiddagen går det buss til UiT hvert tiende minutt, så det burde i utgangspunktet være enkelt å komme seg raskt fram hadde det ikke vært for at denne bussen også skal til sykehuset. Dette gjør at hvilken buss man tar er helt avgjørende for hvor fort man kommer fram.

Vil man komme veldig raskt fram, bør man ta bussen mellom klokka halv åtte og ni. Da er bussen absolutt fullest av passasjerer, men det er nesten bare studenter. De vet hvordan man står i kø, hva bussbilletten koster og at det gjelder å finne seg en sitteplass fort. Og da tar de den innerste ledige sitteplassen slik at alle får plass.

Etter klokka ni dukker sviskene som skal på sykehuset for dialyse opp. De og alle finnmarkingene som skal til øre, nese, hals. De vet ikke om de er på rett buss, de betaler med småpenger og blokkerer hele bussinngangen mens de kjøper billett. Videre går mormor og den store saueflokken hennes inn i bussen og bestemmer seg for å sette seg så langt fram som mulig. De har med seg sekker og poser og trillekofferter. Det er ikke like mange som skal med bussen nå som tidligere på dagen, men det tar dobbelt så lang tid å komme seg fram.

Og det er ikke noe lettere å komme seg tilbake til byen på ettermiddagen heller. Da skal alle sykepleiermammaene fra sykehuset hente ungene sine i de tre (!) barnehagene vi passerer på veien, og bussen fylles gradvis opp til randen med bæsj og snørr. Når det i tillegg kommer på tre rødruss fra den videregående skolen nedi bakken på bussen, får vi oppgitte busspassasjerer oppleve et barneopprør av tidligere uante dimensjoner: RUSSEKORT!

Det er nesten - nesten - så jeg vurderer å bli hjemme og se på Home and Away!