Ute med Finnmarkskortet

I dag igjen fikk jeg oppleve at det slettes ikke er så verst å være finnmarking!

Da jeg var i Australia fortalte jeg flere ganger historien om reinsdyrene som vi kunne ri på til skolen og igloene vi bodde i det meste av året. De syntes også det var litt tøfft at vi kunne se over til Nordpolen.

I dag har Chris og jeg vært på visninger. Vi skal snart flytte i ny leilighet og akkurat som forrige gang vi var på leilighetsjakt, tror jeg det lønner seg også denne gangen å ha et Finnmarkskort i ermet.

Mannen viste oss rundt i leiligheta og fortalte hvor fint og flott det er. Jeg spurte om han har hatt mange telefoner på leiligheten og han sa han har hatt rundt 30 000 visninger denne uken. Så ber han oss fortelle litt om oss selv. Det er da jeg drar fram Finnmarkskortet.

Dersom man kommer i prat med en fremmed eller, slik som dette, må overbevise noen om at man er hyggelige mennesker, er det bare å nevne at man er fra Finnmark. At Chris i tillegg er litt av en heftig og begeistra joker, gjør ikke akkurat saken dårligere heller. Finnmarkinger er tydeligvis koselige mennesker og alle kjenner noen fra Finnmark. Eller så var de på Nordkapp med Hurtigruta i 96 eller skulle ønske de fikk sjansen til å besøke isødet.

Selv for en tromsøværing er det eksotisk å høre historiene om det dårlige fisket og han Hallvard som må reise 50 mil tur/retur sykehuset for dialyse tre ganger om dagen. Mannen virka sjarmert, han, så da er det bare å vente på telefon.

Bilde fra frysedisken på butikken til Chris. Han anbefaler den varmt!