Førjulsstress

Nå er jeg sint. Så sint at jeg nesten ikke har ord, og Facebook-statusen har i allefall ikke nok tegn til å fortelle hele historien.

Den historien begynner allerede i går da jeg meldte meg frivillig til å hente den nye kontorstolen til Chris på Jysk i Langtvekkistan (Stakkevollan). Jeg angra før jeg rakk å tenke meg om og samtidig sank temperaturen ute til minus istid. Så i dag måtte jeg ha vekkeklokka på før fanden hadde fått på seg skoene (klokka var 10 - og jeg har ferie). Jeg bestemte meg for å ikke spise eller noe (og det gjør Ulrikke ganske utålmodig bare det), bare få på klær og løpe til bussen for å få det overstått.

Først måtte jeg innom minibanken å ta ut penger til bussen fordi busskortet mitt selvføøøølgelig har gått ut. Siden det allerede sto en mann i minibanken på utsiden av banken, gikk jeg inn for å bruke minibanken der. Når jeg er ferdig og snur meg igjen, står det en mann og stirrer på meg igjennom vinduet. Jeg kjente han igjen med det samme, han er stamkunden fra jobben som alltid står å drøyer ved spillemaskinene til klokka er to minutter over stengetid. Jeg skvatt litt, men ja ja, så gikk jeg og ventet på bussen.

Ikke før hadde jeg rukket å stille meg ved bussstoppet før mannen fra bankvinduet også sto der. Han stilte seg rett bak meg og jeg måtte foreta meg en liten "oj, så kaldt, jeg må nok gå litt bort hit"-manøver så han ikke skulle finne på å overfalle meg i mørket. Mannen er bare 1.50, men han kan jo være kjempesterk for alt jeg vet! Da den tomme bussen ankommer setter han seg på setet rett overfor meg og jeg blir ikke roligere av det. Han går av på samme stopp som meg, så jeg småløper bort til Jysk-butikken. Der inne får jeg beskjed om å gå til vareutleveringen på baksiden og jeg smyger meg rundt hushjørnet mens lillemannen står utenfor butikken og røyker.

Da jeg endelig fant han Jysklagermannen og fikk utlevert den abnormt store eska med kontorstolen (kan de ikke lære noe av Ikea?), bestemte jeg meg for å ringe etter en drosje og unngå stalkeren min som fortsatt sto og venta. Selvfølgelig tok ikke drosjesentralen telefonen (er det i det hele tatt lov?) så jeg så meg nødt til å ta 50 kilo på ryggen og løpe bort til matbutikken ved siden av. Da var jeg så stressa at jeg måtte ha Pepsi Max pronto, så jeg prøvde å sette eska mi på et lurt sted i butikken og håpte at pøblene ved pantemaskinen ikke la merke til det.

En halv liter brus senere tar drosjesentralen fortsatt ikke telefonen så jeg løp bort til bussen igjen med eska. Da så jeg ikke den lille, rare mannen mer.

Jeg lurte på om jeg bare hadde vært paranoid, men ble så glad da bussen min kom tilbake til byen at jeg gaula "haaa deeet" til bussjåføren i det jeg snubla ut på fortauet og ålte meg hjem igjen.

Hvis de neste par dagene ikke går fullstendig smertefritt kanselerer jeg alt som heter jul og åpner pakkene jeg har kjøpt selv! Jeg kommer aldri til å bruke drosjene her igjen når de ikke har vett til å ta telefonen. Ikke før på julaften i allefall; jeg ser ikke for meg at Vegard blir med meg å gå til flyplassen på trass klokka fem på morgenen...

Julehilsen fra Tromsø!