Ganske lett å snu døgnet egentlig. Jeg sov nok litt for lenge i dag (eller i går blir det vel), sto ikke opp før klokken 14. Da klokken ble 21 er jeg vanligvis så trøtt at jeg må ta en liten lur før kvelden kan fortsette, men ikke i dag. I dag (ja, vet, i går...) dro jeg ut på trening i regnet klokka 21. Jeg sykla til Syltefjordkjærringa og løp litt etter veien og i fjellene rundt der.
Så kom jeg hjem. Fortsatt ikke trøtt! Spiste brødskiva mi, så en film på nett, surfa rundt på nett i mange, mange timer. Klokka halv tre i natt fant jeg ut at jeg måtte finne på noe, så jeg tok en løpetur i midnattsola. For et vær, skikkelig varmt også!
Nå er klokka halv fem og jeg har dusja, laga smoothie og starta på et kåseri som kanskje kan bli litt morsomt. Legges ut snart om jeg blir fornøyd. Det kommer til å bli en tung dag i morgen... Tror jeg skal sette på Forrest Gump som er den faste sovefilmen min. Noe må jo lokke Jon Blund!
fredag, juni 27, 2008
Jeg vet jeg er nordlending!
Kom over en sånn "Du vet du er nordlending når..."-liste, og jeg må si at jeg kjenner meg igjen i de fleste punktene!
For eksempel den om at dersom du treffer en nordlending utenlands vil dere automatisk oppføre dere som om dere har kjent hverandre hele livet. I fjor besøkte vi den norske delegasjonen i EU-kvartalet i Brüssel, og jeg tror vi var like glade både han nordleningen som viste oss rundt der og jeg. Da jeg hørte at han var nordfra måtte jeg bare bryte meg fram blandt svenskene som var med oss og høre hvor han var fra. Tror han var fra Finnsnes eller noe sånt, men uansett hadde vi plutselig mye å prate om - både været og fisk!
Så var det den om at å kjøre to-tre mil for å få tak i noe bare blir betraktet som en svipptur her nord. For båtsfjordinger blir den svippturen riktignok heller ti mil dersom vi må kjøpe noe som ikke finnes i butikkene her, men det er jo likevel ingenting for oss! Jeg diskuterte på nett her for en tid siden at butikkene her ikke tok inn nok Kesam, det er jo alltid tomt i hyllene. Da var det en som svarte og sa at jeg jo bare kunne ta bussen til en annen butikk... Ja.
Jeg skjønner også godt at det ikke alltid er like lett for ungene på skolen her å forstå greia med tre måneder i hver årstid. Utenfor leiligheten min er det en liten platt det kanskje kunne vært koselig med en hagestol eller noe på, men mest praktisk er det jo å bare sette seg på sparken, for dersom jeg skal få kraumet meg til å sette den inn vil det likevel snø igjen før jeg kommer så langt...
Og været er jo noe alle vi her nord må lære oss å være tilpassningsdyktige til. Jeg vet mange som reiser sørover for å få varme i sommerferien, og som alle blir like skuffa når tropevarmen ikke alltid slår imot de når de går av flyet på Gardemoen. Jeg mener, røykere i nord holder jo hånda opp som le for lightervarmen selv når de tenner seg en sigarett innendørs!
Men sånn helt egentlig har vi det egentlig best her i nord. Vi vet hva kleppmelk er og hvor godt det er, og vi vet at det er lurest å ikke låse døra når vi går ut fordi det nesten er helt sikkert at du har besøk når vi kommer hjem igjen.
For eksempel den om at dersom du treffer en nordlending utenlands vil dere automatisk oppføre dere som om dere har kjent hverandre hele livet. I fjor besøkte vi den norske delegasjonen i EU-kvartalet i Brüssel, og jeg tror vi var like glade både han nordleningen som viste oss rundt der og jeg. Da jeg hørte at han var nordfra måtte jeg bare bryte meg fram blandt svenskene som var med oss og høre hvor han var fra. Tror han var fra Finnsnes eller noe sånt, men uansett hadde vi plutselig mye å prate om - både været og fisk!
Så var det den om at å kjøre to-tre mil for å få tak i noe bare blir betraktet som en svipptur her nord. For båtsfjordinger blir den svippturen riktignok heller ti mil dersom vi må kjøpe noe som ikke finnes i butikkene her, men det er jo likevel ingenting for oss! Jeg diskuterte på nett her for en tid siden at butikkene her ikke tok inn nok Kesam, det er jo alltid tomt i hyllene. Da var det en som svarte og sa at jeg jo bare kunne ta bussen til en annen butikk... Ja.
Jeg skjønner også godt at det ikke alltid er like lett for ungene på skolen her å forstå greia med tre måneder i hver årstid. Utenfor leiligheten min er det en liten platt det kanskje kunne vært koselig med en hagestol eller noe på, men mest praktisk er det jo å bare sette seg på sparken, for dersom jeg skal få kraumet meg til å sette den inn vil det likevel snø igjen før jeg kommer så langt...
Og været er jo noe alle vi her nord må lære oss å være tilpassningsdyktige til. Jeg vet mange som reiser sørover for å få varme i sommerferien, og som alle blir like skuffa når tropevarmen ikke alltid slår imot de når de går av flyet på Gardemoen. Jeg mener, røykere i nord holder jo hånda opp som le for lightervarmen selv når de tenner seg en sigarett innendørs!
Men sånn helt egentlig har vi det egentlig best her i nord. Vi vet hva kleppmelk er og hvor godt det er, og vi vet at det er lurest å ikke låse døra når vi går ut fordi det nesten er helt sikkert at du har besøk når vi kommer hjem igjen.
torsdag, juni 26, 2008
Kvalitetsmåltid
.jpg)
Sånn går det når gutter skal lage mat... Marius kan ikke engang steke Grandiosa! Denne måtte en luftetur ut på verandaen!
tirsdag, juni 24, 2008
Norske låter i diagramversjon
Kurt Nilsen - She's So High
DDE - Vinsjan på kaia
Bjørn Eidsvåg - Eg ser
Knutsen & Ludvigsen - Dum og deilig
DDE - Vinsjan på kaia
Bjørn Eidsvåg - Eg ser
Knutsen & Ludvigsen - Dum og deilig
søndag, juni 22, 2008
Midnight Sun Marathon 2008
Så var årets tøffeste utfordring over og jeg har løpt mitt tredje løp, utrolig godt! både mamma og jeg var veldig spente da vi møtte opp til start lørdags kveld og løp litt forsiktig rundt i gatene for å varme opp.
Da vi sto på startstreken og det kun var et par minutter igjen, snakket speaker over høytallerene. Han fortalte det det var over 700 løpere på startstreken og at det var representanter fra hele 76 nasjoner tilstede. Mamma snur seg da mot meg og sier "jeg visste ikke engang at det var så mange land i verden!". Stakkars mamma, tenkte jeg, det er jo til og med flere stater enn det i Amerika...
Så gikk startskuddet og løpet var i gang. Det var like tungt denne gang, og like forbanna langt! De hadde ikke kutta ned en meter... 21 kilometer gir en veldig mye tid å tenke. Jeg følte meg i fin form, været var bra, skoene flotters, bra musikk... Jeg klarte ikke å finne noen ting å irritere meg over. Men det var før jeg begynte å legge merke til løperne rundt meg.
Jeg så på folk og hva de hadde på seg, og et par ting fikk jeg konkludert med:
1. Menn skal ikke bruke tights.
2. I alle fall ikke så trange tights!
3. Å skifte klær midt på gata i full offentlighet er tydeligvis helt greit...
4. Må du på do under løpet kan du gjøre fra deg stort sett hvor som helst. Ingen reagerer.
5. Maratonløpere er verdens tøffeste mennesker!!!
6. Menn bør stort sett ikke drive med langdistanseløping i det hele tatt! De blir tynne og senete, og etter et par år er rumpa nede på knærne.
Men så, før man rekker og bli skikkelig sliten (ok, det var en løgn), er det plutselig over! Da det var 400m igjen til mål var det så mange som sto og heiet langs løypa at jeg plutselig kunne fly igjen, og jeg klarte å perse på distansen. Så vidt. Da jeg løp inn til mål ropte speaker "og her kommer Ulrikke Grønberg fra Båtsfjord inn. Hun har handa i været. Nei, hun har begge hendene i været!".
Nå har jeg hengt opp medaljen min, og i morgen skal jeg gå tur i den nye Midnight Sun Marathon-tskjorta mi! Glad og fornøyd!
Da vi sto på startstreken og det kun var et par minutter igjen, snakket speaker over høytallerene. Han fortalte det det var over 700 løpere på startstreken og at det var representanter fra hele 76 nasjoner tilstede. Mamma snur seg da mot meg og sier "jeg visste ikke engang at det var så mange land i verden!". Stakkars mamma, tenkte jeg, det er jo til og med flere stater enn det i Amerika...
Så gikk startskuddet og løpet var i gang. Det var like tungt denne gang, og like forbanna langt! De hadde ikke kutta ned en meter... 21 kilometer gir en veldig mye tid å tenke. Jeg følte meg i fin form, været var bra, skoene flotters, bra musikk... Jeg klarte ikke å finne noen ting å irritere meg over. Men det var før jeg begynte å legge merke til løperne rundt meg.
Jeg så på folk og hva de hadde på seg, og et par ting fikk jeg konkludert med:
1. Menn skal ikke bruke tights.
2. I alle fall ikke så trange tights!
3. Å skifte klær midt på gata i full offentlighet er tydeligvis helt greit...
4. Må du på do under løpet kan du gjøre fra deg stort sett hvor som helst. Ingen reagerer.
5. Maratonløpere er verdens tøffeste mennesker!!!
6. Menn bør stort sett ikke drive med langdistanseløping i det hele tatt! De blir tynne og senete, og etter et par år er rumpa nede på knærne.
Men så, før man rekker og bli skikkelig sliten (ok, det var en løgn), er det plutselig over! Da det var 400m igjen til mål var det så mange som sto og heiet langs løypa at jeg plutselig kunne fly igjen, og jeg klarte å perse på distansen. Så vidt. Da jeg løp inn til mål ropte speaker "og her kommer Ulrikke Grønberg fra Båtsfjord inn. Hun har handa i været. Nei, hun har begge hendene i været!".
Nå har jeg hengt opp medaljen min, og i morgen skal jeg gå tur i den nye Midnight Sun Marathon-tskjorta mi! Glad og fornøyd!
fredag, juni 20, 2008
Sommerferiens andre dag...
... Og jeg fortsetter å teste. Jeg tester ikke nødvendigvis kun ting jeg ikke har gjort før, men ting jeg vil gjøre mer av eller ting som har gått i glemmeboka. Neste ting ut:
Mat på Ulrikke-måten
Mat på Ulrikke-måten er mat det tar mindre en 15 sekunder å lage. Brødskiver er populært, havregrøt laget med varmt vann rett fra kranen går også bra. Ellers spiser jeg mye cottage cheese rett fra boksen...
I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på en del av matverdenen jeg ikke har så mye erfaring med fra før: Hermetikk. Jeg kjøpte en boks hermetisert kylling; skuff! Jeg åpna boksen med godt håp, men det inni så slett ikke ut som det på bildet! La meg si det sånn, kylling ser ikke slik ut, det lukter ikke slik og ser i allefall ikke ut som det i boksen gjorde!
Men jeg måtte jo gi prosjektet er sjanse. Jeg er ikke helt fremmed for ting som ikke lengre ser ut som det gjorde i utgangspunktet; tunfisk på boks er kjempegodt selv om det kan minne om kattemat beregnet på mennesker. Kylling på boks var derimot noe helt annet: En veldig godt salta klump.
Jeg var ganske sulten da jeg våkna i morges, så spise noe måtte jeg, men jeg har hittil brukt 3 bokser Pepsi Max på å skylle ned kyllingomeletten min med, så jeg vurderer nå å gå over til plan B. Jeg skal gå bort til Rimi, kjøpe meg lomper og lage lefser på en måte bestemor ikke ville likt... Men forstå det ikke slik at jeg har gitt opp mat på boks, Chris har lovet å lage med snurring en dag!
Fortsettelse følger...
Mat på Ulrikke-måten
Mat på Ulrikke-måten er mat det tar mindre en 15 sekunder å lage. Brødskiver er populært, havregrøt laget med varmt vann rett fra kranen går også bra. Ellers spiser jeg mye cottage cheese rett fra boksen...
I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på en del av matverdenen jeg ikke har så mye erfaring med fra før: Hermetikk. Jeg kjøpte en boks hermetisert kylling; skuff! Jeg åpna boksen med godt håp, men det inni så slett ikke ut som det på bildet! La meg si det sånn, kylling ser ikke slik ut, det lukter ikke slik og ser i allefall ikke ut som det i boksen gjorde!
Men jeg måtte jo gi prosjektet er sjanse. Jeg er ikke helt fremmed for ting som ikke lengre ser ut som det gjorde i utgangspunktet; tunfisk på boks er kjempegodt selv om det kan minne om kattemat beregnet på mennesker. Kylling på boks var derimot noe helt annet: En veldig godt salta klump.
Jeg var ganske sulten da jeg våkna i morges, så spise noe måtte jeg, men jeg har hittil brukt 3 bokser Pepsi Max på å skylle ned kyllingomeletten min med, så jeg vurderer nå å gå over til plan B. Jeg skal gå bort til Rimi, kjøpe meg lomper og lage lefser på en måte bestemor ikke ville likt... Men forstå det ikke slik at jeg har gitt opp mat på boks, Chris har lovet å lage med snurring en dag!
Fortsettelse følger...
torsdag, juni 19, 2008
Én dag, flere nye hobbyer
Det tok meg kanskje ikke så mange timer å komme over den nerdehypen jeg kasta meg på i formiddag. Nå ligger jeg på sofaen - og siden jeg ikke har fått telefon fra Vegard på snart ti timer med nye problemer og dilemmaer som må løses, må jeg finne måter å underholde meg selv på. Internett slår aldri feil! Neste hobby ut:
Nettlatter
Ting på nett som får meg til å le:
1. LolCats
2. Manbabies
3. Folk som slår seg
4. O-fag
Ser morsomme bilder og ler mens jeg hører på gamle O-fags episoder med Ylvis-brødrene.
Nettlatter
Ting på nett som får meg til å le:
1. LolCats
2. Manbabies
3. Folk som slår seg
4. O-fag
Ser morsomme bilder og ler mens jeg hører på gamle O-fags episoder med Ylvis-brødrene.
Glimt fra gamledager
Både Casper, Vegard og jeg er på YouTube! Dere ser at dette er fra tilbake da Vegard bestemte at jeg turte å gå i stallen, ri på hester og stryke fremmede dyr...
Ulrikkes nye hobby
Så har jeg sommerferie i et par dager før jeg skal jobbe noen uker på kiosken; what to do? Løp til helga, så før det kan jeg ikke akkurat bruke masse tid på trening - jeg måtte finne meg en ny hobby. Første hobby ut på testing:
Nerding
I dag har Chris forsøkt å lære meg å spille World of Warcraft. Jeg har fått min egen blodalv og har allerede drept noen flygende greier og kommet meg til andre nivå. Bare 68 nivåer igjen... Dessuten har jeg, slik som enhver nerd, byttet fra Internet Explorer til FireFox. Og jeg er faktisk veldig fornøyd. Jeg har brutt ut av Norton-helvetet jeg har levd i i mange, mange år nå. Jeg har innstallert AVG Antivirus og går en ren PC-tid i møte!
Jeg forbedrer meg stadig og er snart på vei inn i DOS. Enn om jeg aldri kommer ut igjen?!
Og bare pass deg, or else I'm gonna google your ass!
God sommer!
Nerding
I dag har Chris forsøkt å lære meg å spille World of Warcraft. Jeg har fått min egen blodalv og har allerede drept noen flygende greier og kommet meg til andre nivå. Bare 68 nivåer igjen... Dessuten har jeg, slik som enhver nerd, byttet fra Internet Explorer til FireFox. Og jeg er faktisk veldig fornøyd. Jeg har brutt ut av Norton-helvetet jeg har levd i i mange, mange år nå. Jeg har innstallert AVG Antivirus og går en ren PC-tid i møte!
Jeg forbedrer meg stadig og er snart på vei inn i DOS. Enn om jeg aldri kommer ut igjen?!
Og bare pass deg, or else I'm gonna google your ass!
God sommer!
søndag, juni 15, 2008
onsdag, juni 11, 2008
Menneskets grunnleggende problem
Jeg sitter på skolen og skriver min muntlig eksamen i religion jeg skal ha i morgen. Jeg fikk temaet menneskesyn og har valgt meg en problemstilling som jeg tror kanskje går over mitt eget hode:
Naturalismen og kristendommens vurdering av individets evne til å løse menneskets grunnleggende problem.
Mitt problem er hverken etikk eller moral for tiden, men tid. Nok av den har jeg, men den presser meg likevel. Jeg kom tidlig på skolen i dag, har vært her i to timer nå. Vi har diskutert om det kan være lurt å ta med seg hellig vann på flaske til eksaminator, om kanelboller burde komme med håndtak fordi de er så klissete og trimming av mopeder.
Jeg føler meg ferdig med forberedelsene, men har likevel så mye å gjøre. Mitt grunnleggende problem akkurat nå er at jeg har så mye tid, men er likevel så travel.
Naturalismen og kristendommens vurdering av individets evne til å løse menneskets grunnleggende problem.
Mitt problem er hverken etikk eller moral for tiden, men tid. Nok av den har jeg, men den presser meg likevel. Jeg kom tidlig på skolen i dag, har vært her i to timer nå. Vi har diskutert om det kan være lurt å ta med seg hellig vann på flaske til eksaminator, om kanelboller burde komme med håndtak fordi de er så klissete og trimming av mopeder.
Jeg føler meg ferdig med forberedelsene, men har likevel så mye å gjøre. Mitt grunnleggende problem akkurat nå er at jeg har så mye tid, men er likevel så travel.
tirsdag, juni 10, 2008
Ulrikke viderefører kunnskap
Jeg prøver stadig ut nye ting på nett. I dag var jeg innom en engelsk chatteside. Jeg observerte for det meste hva de andre snakket om, men plutselig dukket det opp et vindu der en ville ha en privat samtale med meg. Ja, jeg var klar! Den forløp seg slik:
Takki says:
Hello
UlGr says:
Hello
T
Are you my friend?
U
Um... I don't think so.
T
Why you not be my friend?
U
I don't know who you are.
T
I am Takki.
U
Nice to meet you.
T
I need help my english.
U
Yes. Yes, you do.
T
You will help me.
U
Okay.
T
How I tell my wife she not make I happy?
U
Your wife doesn't make you happy?
T
Is it?
U
Is it what?
T
I say - my wife, you doesn't make I happy?
U
No. You have to say "You don't make me happy."
T
Thanks you
U
"Thank you."
T
No, I am using third person singular in present simple tense. "Takki thanks you" as in current action, what I am doing.
U
Oh, I see.
T
I go talk at my wife now.
U
"Talk to my wife..."
T
Are you sure?
U
Actually, no. Maybe "talk at" is correct in this situation.
T
kthxbai
U
Bye, Takki.
Jeg føler jeg også lærte noe...
Takki says:
Hello
UlGr says:
Hello
T
Are you my friend?
U
Um... I don't think so.
T
Why you not be my friend?
U
I don't know who you are.
T
I am Takki.
U
Nice to meet you.
T
I need help my english.
U
Yes. Yes, you do.
T
You will help me.
U
Okay.
T
How I tell my wife she not make I happy?
U
Your wife doesn't make you happy?
T
Is it?
U
Is it what?
T
I say - my wife, you doesn't make I happy?
U
No. You have to say "You don't make me happy."
T
Thanks you
U
"Thank you."
T
No, I am using third person singular in present simple tense. "Takki thanks you" as in current action, what I am doing.
U
Oh, I see.
T
I go talk at my wife now.
U
"Talk to my wife..."
T
Are you sure?
U
Actually, no. Maybe "talk at" is correct in this situation.
T
kthxbai
U
Bye, Takki.
Jeg føler jeg også lærte noe...
Hårvekst og ubesvarte spørsmål
Plutselig begynte jeg å tenke igjen, denne gangen på hår. Altså, det er litt rart det der; når man ser på film med hulemenn for eksempel, har de alltid ganske langt hår og skjegg, men ikke egentlig så langt som man kunne forvente. Vil ikke hår alltid fortsette å vokse med mindre man klipper det? Det får meg til å tenke at de første redskapene mennesket fant opp, selv før våpen og jaktspyd, måtte ha vært ting å klippe håret med.
Jeg mener, tenk så upraktisk da med så langt hår at de ville snuble i det hver gang de skulle bevege seg. Det hadde nok ikke gjort dem til særlig effektive jegere!
Og hvorfor vokser håret på mennesker så langt egentlig? Ingen andre dyr må infinne seg med det. Noen steder på kroppen ser det ut til at hårsekkene vet når de bør ta med det ro og slutte å vokse, så hvorfor vet ikke hårsekkene på hodet det da?
Jeg skulle ønske jeg kunne finne svar på disse spørsmålene. Dette temaet er hverken dekket i Bibelen eller Koranen (begge ligger på nett med søkefunksjon), som jo er bøker som burde klarne ting opp for en - i hvert fall ifølge det jeg leste på en internettside for litt siden i forbindelse med religionseksamenen min.
Jeg mener, tenk så upraktisk da med så langt hår at de ville snuble i det hver gang de skulle bevege seg. Det hadde nok ikke gjort dem til særlig effektive jegere!
Og hvorfor vokser håret på mennesker så langt egentlig? Ingen andre dyr må infinne seg med det. Noen steder på kroppen ser det ut til at hårsekkene vet når de bør ta med det ro og slutte å vokse, så hvorfor vet ikke hårsekkene på hodet det da?
Jeg skulle ønske jeg kunne finne svar på disse spørsmålene. Dette temaet er hverken dekket i Bibelen eller Koranen (begge ligger på nett med søkefunksjon), som jo er bøker som burde klarne ting opp for en - i hvert fall ifølge det jeg leste på en internettside for litt siden i forbindelse med religionseksamenen min.
mandag, juni 09, 2008
Fiskepinner vs. fotball-EM?
Hva er best, lurer jeg på. Selv går jeg nok for fiskepinner, selv om det heller ikke er så godt... Det smaker jo ingenting - men fotballmesterskap smaker dritt!
onsdag, juni 04, 2008
mandag, juni 02, 2008
What a Feeling!
Ja, alle dere som smilte og vinka til meg da jeg var ute og løp i ettermiddag (synes det var ekstra mange som hilste på meg i dag), grunnen til at jeg løp med tenna på tørk var nemlig den at denne treningsturen var årets første i t-skjorte. Det var riktignok en del vind i dag, så grus mellom tenna måtte jeg bare tåle, men så deilig å kunne løpe uten genser!
Jeg fikk forresten årets første bursdagsgave i posten i dag. Selvfølgelig klarte jeg ikke å la være med å åpne til onsdag. Det var Adecco som hadde sendt meg et flaxlodd. Jeg vant 50 kroner. Joho! Og så var det en som stoppa meg på gata da jeg gikk hjem fra skolen som syntes jeg så fransk ut der jeg gikk med den fine lua mi på! Oui, mais je suis francais - ou un peu...
Så mye å fortelle. På butikken på lørdag møtte jeg en venninne av bestemor jeg har hilst på tidligere. Først var jeg ikke helt sikker på om det var henne, så jeg gikk litt i ring rundt henne så hun kunne hilse først, men det gjorde hun altså ikke. Overså meg totalt. I dag møtte jeg henne igjen. Det viste seg å være tvillingsøstra, som jeg aldri har truffet. "La meg gjette: Thea? Nei, Annette? Nei!? Hvem er du da?"
Ellers får jeg snart mine nye løpesko fra Houston, og denne uka er uke nummer 26 sammen med Chris - seks måneder!
~La, la, la, life is wonderful~
Jeg fikk forresten årets første bursdagsgave i posten i dag. Selvfølgelig klarte jeg ikke å la være med å åpne til onsdag. Det var Adecco som hadde sendt meg et flaxlodd. Jeg vant 50 kroner. Joho! Og så var det en som stoppa meg på gata da jeg gikk hjem fra skolen som syntes jeg så fransk ut der jeg gikk med den fine lua mi på! Oui, mais je suis francais - ou un peu...
Så mye å fortelle. På butikken på lørdag møtte jeg en venninne av bestemor jeg har hilst på tidligere. Først var jeg ikke helt sikker på om det var henne, så jeg gikk litt i ring rundt henne så hun kunne hilse først, men det gjorde hun altså ikke. Overså meg totalt. I dag møtte jeg henne igjen. Det viste seg å være tvillingsøstra, som jeg aldri har truffet. "La meg gjette: Thea? Nei, Annette? Nei!? Hvem er du da?"
Ellers får jeg snart mine nye løpesko fra Houston, og denne uka er uke nummer 26 sammen med Chris - seks måneder!
~La, la, la, life is wonderful~
onsdag, mai 28, 2008
mandag, mai 26, 2008
Time line
For 5 år siden?
Var jeg snart 14 år. Jeg var snart ferdig med 8. klasse og skulle jobbe hele sommeren på Båtsfjordbruket.
For 3 år siden?
Var jeg snart 16 år og ferdig med ungdomsskolen. Vegard og jeg var oppe i matte muntlig eksamen, og sommeren brukte jeg på å klippe gresset til gamlinger som ikke klarte det selv og fikk betaling i nystekte fiskekaker.
For 1 år siden?
Var jeg snart 18 år. Jeg var akkurat utskrevet fra sykehuset og lå etter legens ordre rett ut på sofaen og så Hunkjakten på svensk TV.
For 3 måneder siden?
Var jeg midt i den kjedeligste perioden på skolen. Chris og jeg hadde vært sammen i tre måneder og fjellet var snart snøfritt nok til å bruke til trening.
I går?
Jobbet jeg, var i konfirmasjon til Annette og leste litt til dagens eksamen.
I morgen?
Skal jeg vel en tur på skolen, men heldigvis er matte i nullte time avlyst. Jeg vurderer å ta litt solarium og jeg skal trene.
Om ett år?
Er jeg ferdig med mitt første år på universitetet og vet om jeg har valgt feil eller rett. Er spent på denne!
Var jeg snart 14 år. Jeg var snart ferdig med 8. klasse og skulle jobbe hele sommeren på Båtsfjordbruket.
For 3 år siden?
Var jeg snart 16 år og ferdig med ungdomsskolen. Vegard og jeg var oppe i matte muntlig eksamen, og sommeren brukte jeg på å klippe gresset til gamlinger som ikke klarte det selv og fikk betaling i nystekte fiskekaker.
For 1 år siden?
Var jeg snart 18 år. Jeg var akkurat utskrevet fra sykehuset og lå etter legens ordre rett ut på sofaen og så Hunkjakten på svensk TV.
For 3 måneder siden?
Var jeg midt i den kjedeligste perioden på skolen. Chris og jeg hadde vært sammen i tre måneder og fjellet var snart snøfritt nok til å bruke til trening.
I går?
Jobbet jeg, var i konfirmasjon til Annette og leste litt til dagens eksamen.
I morgen?
Skal jeg vel en tur på skolen, men heldigvis er matte i nullte time avlyst. Jeg vurderer å ta litt solarium og jeg skal trene.
Om ett år?
Er jeg ferdig med mitt første år på universitetet og vet om jeg har valgt feil eller rett. Er spent på denne!
Alltid freidig når du går
Nå kommer Annette til å bli litt sint på meg. I dag stjal jeg en Jesusbiografitesthun hadde tatt fra konfirmasjonsmappa hennes. Hun er jo voksen nå, så det må hun vel tåle!
Opphav (før unnfangelsen): Magen til Maria.
Født (når og hvor): I Betlehem, år 0.
Foreldre: Maria og Josef... Gud?
Utdanning: Snekker.
Yrke: Profesjonell frelser.
Viktige begivenheter i hans liv: Fødselsdager.
Han er særlig kjent for: Å kunne gå på isen.
Selvforståelse: ???
Tilhørere: Disiplene var store fans.
Dom: Korsfestelse. Jesus Madonna!
Hva skjedde etter døden?: Han bare sto opp igjen.
Hvor er han i dag?: Hos Gud i himmelen.
Jesus i framtiden (hva fortelles om ham?): I don't know.
Gratulerer, Annette!
Opphav (før unnfangelsen): Magen til Maria.
Født (når og hvor): I Betlehem, år 0.
Foreldre: Maria og Josef... Gud?
Utdanning: Snekker.
Yrke: Profesjonell frelser.
Viktige begivenheter i hans liv: Fødselsdager.
Han er særlig kjent for: Å kunne gå på isen.
Selvforståelse: ???
Tilhørere: Disiplene var store fans.
Dom: Korsfestelse. Jesus Madonna!
Hva skjedde etter døden?: Han bare sto opp igjen.
Hvor er han i dag?: Hos Gud i himmelen.
Jesus i framtiden (hva fortelles om ham?): I don't know.
Gratulerer, Annette!
søndag, mai 25, 2008
Kjendiskunde
Jeg hadde min første kjendiskunde på Narvesen i dag: Guri Johnson Hun kjøpte Imsdal og en avis, og så spurte hun om hun kunne komme seg tilbake til hotellet ved å gå en annen vei enn opp Hindberggata. Jeg pekte og forklarte ivrig, men klarte å skjule at jeg kjente henne igjen. Helt sikkert.
fredag, mai 23, 2008
Nok får være nok
Det ser ikke ut til at den som har lagt igjen alle de anonyme kommentarene på bloggen min de siste dagene vil stå fram, og nå synes jeg det begynner å bli veldig lite festlig å få disse. Jeg vurderte å ta vekk alternativet å kunne legge igjen anonyme kommentarer til meg, men jeg ville helst ikke gjøre det fordi det er så morsomt at folk som bare er tilfeldig innom her eller de som leser her, men som ikke er registrerte, skriver en hilsen til meg.
Vel, fra nå av vil alle kommentarer som skrives her måtte godkjennes av meg før de blir publisert, så om du ikke ser kommentaren din under bloggposten med det samme du har skrevet den, er det bare fordi jeg ikke har rukket å godkjenne ennå.
Jeg håper selvfølgelig alle dere andre vil fortsette å skrive kommentarer til meg, det er alltid gøy med tilbakemeldinger på det jeg har skrevet, men du som ikke vil skrive ditt eget navn kan altså bare la være.
For dere som ikke er registrert er det bare å skrive en "hilsen xxx" i samme felt som du skrev din kommentar.
Vel, fra nå av vil alle kommentarer som skrives her måtte godkjennes av meg før de blir publisert, så om du ikke ser kommentaren din under bloggposten med det samme du har skrevet den, er det bare fordi jeg ikke har rukket å godkjenne ennå.
Jeg håper selvfølgelig alle dere andre vil fortsette å skrive kommentarer til meg, det er alltid gøy med tilbakemeldinger på det jeg har skrevet, men du som ikke vil skrive ditt eget navn kan altså bare la være.
For dere som ikke er registrert er det bare å skrive en "hilsen xxx" i samme felt som du skrev din kommentar.
onsdag, mai 21, 2008
Framande gater
Eit forsøk på å imponere på nynorsk:
Eg ante ikkje kva som ville skje då eg trykte på den raude knappen. Eg tenkte verda ville falle frå kvarandre, det kunne hende eg ville bli heilt einsam eller kanskje alt lys ville forsvinne. Det som faktisk hendte, låg langt frå nokon tanke eg hadde tenkt. Då eg trykte ned den store, illraude knappen, snakka vi plutseleg forskjellige språk. No forsto vi ikkje kvarandre meir og signala eg sendte ut blei ikkje motteken på riktig måte eller tolka riktig av deg.
Etterpå vakna eg inntulla i kvite laken, og eg kjente meg som Jesusbarnet må ha kjent seg då han blei lagt i den halmfylte krybba etter sin eigen fødsel i ein stall i Jerusalem. Eg låg riktig nok ikkje på ei madrass av halm, men fjæra i den harde og ubehagelege madrassa stakk meg så hardt i ryggen at dei kjendes til forveksling ut som ein halmballe. I staden for ei skinnande stjerne, var det ei lysande rørlampe som skein i taket over hovudet mitt og eg følte meg blinda.
Akkurat som med Jesus, kom det også mange vise menn på besøk til meg medan eg låg i denne senga. Nokre av dei prøvde å fortelje meg kor høgt det faktisk er frå eit vindauge i fjerde etasje og ned til bakken, men eg vart då slettes ikkje født i går og veit utmerket godt at det ikkje er ei lita strekning for eit menneske å tilbakeleggje i fritt fall.
Men så er vel ikkje det grunnen til at eg ligg her heller. Ingen seier det til meg. Dei smarte og kvitkledde folka kjem inn i rommet til meg og snakkar med mjuke stemmer. Eg merkar godt at dei går rundt grauten mange gongar, liksom for å unngå å smake på den varme delen i midten av tallerkenen. Eg fekk aldri heilt tak i kva for beskjed eller kunnskap dei forsøkte å fôre meg med før den dagen den blonde av dei kledde på meg dei vanlege kleda mine og eskorterte meg til utgangen. "Lykke til", sa ho då dei store glasdørene opna seg framfor meg og verda igjen var tumleplassen min. Lykke til er alt eg sit igjen med etter dagane i det kvite riket.
På gata rakk mange bilar å fare forbi meg før eg starta å gå. Motorvagnane kjørte bortover vegen med stor hastigheit som om livet var noe dei måtte rekkje. Dei forsto ikkje at livet både kjem og går i ei forutbestemt hastigheit og at ein ikkje kan komme raskare fram til endestasjonen om ein berre kjører fortare. Sjølv om eg ikkje visste kvar eg skulle gå eller kvar eg høyrde heime, gjekk eg no langs gatene og så på alle dei som passerte meg og levde liva sine.
Eg hadde spasert rundt slik nokre timar då eg faktisk starta å bekymre meg litt for kva som venta rundt neste gatehjørne, og eg fekk eit innfall: Eg måtte finne bilen min. Du ville bli sint, rasande på meg om eg kom heim utan bilen vår. Men eg hugsa ikkje kvar eg hadde parkert han. Eg hadde gått ganske lenge no, sikkert mange, mange timar, og ofte kom eg til ei gate eg visste eg hadde gått forbi for litt sidan eller eit tre som kanskje så kjent ut. Då vi hadde kjørt dit og parkert, trur eg vi tok ein annan veg enn denne. Vi kjørte nok på ringvegen utanfor byen, og det var nok derfor eg ikkje kjente gatene her så godt. Då eg hadde gått så lenge at sola gjekk ned, blei det endå kaldare ute og snart fall det små snøkrystallar ned på asfalten og nokre landa på toppen av hovudet mitt. Eg var bar mellom skjorta og buksa, og eg fraus både på magen og ryggen.
Idet eg var så sliten i beina at eg tenkte på å gjeve opp, kom eg endeleg til den rette gata. Lengst der borte, ved nummer treogtjue, trur eg det var, så eg at bilen sto på gata ved sidan av eit parkometer. Parkeringstida eg hadde betalt for hadde for lengst gått ut, og eg smilte litt for meg sjølv då eg såg etter om det låg ein bot under den eine vindaugsviskaren, men det ikkje gjorde det.
Det snødde ganske tett no, og bilen var nesten så dekka av snø at ein ikkje kunne sjå kva for farge den eigentleg hadde. Bildøra var open, så eg tok den litle vindaugskosten ut frå mellom forseta og kosta av frontruta og sidevindauga. Det hadde vore svigerfar sin bil før vi kjøpte den billig av han då han skulle investere i ein ny, sølvgrå og skinnande blank Mercedes, så eg visste det var veldig viktig for deg at vi alltid behandla bilen fint og forsiktig.
Eg sette meg inn i bilen og vridde nøkkelen om i tenninga. Eg var klar til å kjøre heim no, ete og kanskje sove litt, men aller først måtte eg finne deg for å ta deg med heim. Eg visste ikkje riktig kvar eg skulle byrja leitinga etter deg, eg ante ikkje kvar du kunne vere. Eg trådde ut av bilen igjen og blei ståande stille på fortauskanten og lytte. Hendene på hoftene. Alt eg kunne høyre var ein dunkande bass frå ei av leilegheitene i bygarden framfor meg. Då eg så opp, la eg merke til at fleire store vindauge i fjerde etasje sto på vidt gap. Musikken kom der oppefra.
Gateinngangen til bygarden var ikkje låst, eg kjente på handtaket, så eg gjekk inn i bakgarden for eg tenkte at eg like godt kunne byrje å leite i den leilegheita som noko annan stad. Eg gjekk opp dei lange trappane og kom raskt nærare og nærare musikkjelda. I denne oppgangen var det visst berre ei leilegheit i kvar etasje, så så snart eg var ferdig med mi trappekliving gjekk eg bort til den eine ytterdøra og ringte lenge på ringeklokka.
No, når eg sto her oppe, høyrte eg at musikken var veldig høg, så det var ikkje rart at det tydelegvis ikkje var nokon som hadde høyrt ringinga mi og kom for å sjå om det var ein venn eller ein klagande nabo som sto på døra og ville ha kontakt. Eg ringte på igjen. Eg trykka knappen inn og heldt han der lenge. Ei kjensle i meg fortalde meg at eg måtte komme meg inn denne døra og at det var her eg ville finne deg. Så blei det tatt i handtaket på innsida av døra og du lukka opp for meg.
Du var tydeleg overraska, og ga meg ein klem og eit lite kyss på kinnet medan du spurde kor eg hadde vore. Eg forsøkte å fortelje og å forklare, men du var for opptatt til å høyre på kva eg hadde å si, du hadde ein fest å gå tilbake til. Sant og si hadde eg nokre spørsmål eg følte eg måtte ha svar på óg, men no tok du meg i handa og leide meg inn i stua som var fylt med feststemte menneske som vagga med til rytmen i musikken.
Karane som satt i sofaen og drakk øl av brune glasflasker så opp på meg og ropte til meg noko om at eg var tilbake allereie og at eg ikkje skulle vere redd for å ha gått glipp av for mykje av festen. Eg så meg litt rundt i rommet, men ga fort etter for gutane sitt press om å setje meg ned med dei og drikke litt eg også. Eg hadde forferdeleg vondt i hovudet og den tunge bassen i diskolåtane som blei spilt båra seg inn i øyrane mine som skrustikkar. Eg overhøyrde det dei andre i sofaen diskuterte, eg satt berre og så bort på deg som lente deg mot ein dørkarm medan du snakka med nokon som sto inne på kjøkkenet, nokon eg ikkje kunne sjå.
Du merka nok at du hadde auge etsande inn i ryggen din, for du snudde deg mot meg og møtte blikket mitt. Deretter såg du ned i golvet og kom visst på noko du hadde glømt å gjere så du gjekk heilt inn i kjøkkenet og blei ute av syne for meg. Du kom ikkje ut av kjøkkenet igjen, så ei reiste meg opp frå sofaen for å gå inn til deg og leggje armane mine rundt livet ditt medan du sto ved kjøkkenbenken og skar ein lime i båtar til drinken din, knuste isbitar eller noko.
Ingen i sofagjengen sa noko til meg då eg forlét dei, men ei av venninnene dine så kvar eg var på tur, og ho kom raskt bort til meg og ga meg ein klem. Ho helste på meg og også ho sa at eg ikkje hadde gått glipp av noko medan eg var borte og at festen så vidt var i gang. Eg smilte litt usikkert, for eg forsto at ho eigentleg forsøkte på noko anna enn å berre småprate, men utveksla likevel nokre høflegheitsfrasar med ho før ei reiv meg laus og gjekk vidare mot kjøkkenet.
Då eg runda hjørnet og kom inn i kjøkkenet sto du ikkje ved benken slik eg hadde førestilt meg. Du satt på ein av stolane ved kjøkkenbordet og heldt hendene til min beste venn i dine. Du gret og han trøsta deg. Du hulka og det eg klarte å forstå og høre frå den avstanden eg sto, var noko med at du ikkje visste kva du no skulle gjere, at du måtte ha hjelp til å avgjere kva som skulle skje.
Den store, illraude knappen dukka opp framfor auga mine og eg vart freista til å kaste meg over han umiddelbart, men noko heldt meg att. Kanskje var det det at eg ikkje var sikker på kva det var du og kompisen min eigentleg satt der og prata om, eller kanskje det var det det at eg visste det så altfor godt.
Eg ante ikkje kva som ville skje om eg trykte på den denne knappen; om verda ville falle frå kvarandre, om eg ville bli ståande heilt aleine tilbake eller om alt lys ville forsvinne, men handa mi strakk seg likevel fram mot den og no trykte eg på den. Varsellamper gjekk av i hjernen min og eg rasa inn i rommet mot deg.
Eg sa ting, eg ropte ting, og du svarte og gret. Du slapp hendene hans og reise deg opp. Du gjekk i forsvarsposisjon, nesten med olbogane ned på knea. Vi prata ikkje, og ikkje kommuniserte vi på noko anna vis heller. Inga av oss ga den andre sjansen til å høyre og inga av oss ville forstå signala den andre sendte ut. Vi tolka ikkje kvarandre, men oversåg den andre og lèt vere å høyre.
Varsellampane blei akkompagnert av ulande sirener då eg låg på rygg på asfalten nedanfor vindauget i fjerde etasje. Du gjekk tilbake til festen då eg blei kjørt til det kvite riket, innsveipt i kvite laken og lagt på ei seng av strå. Festen var jo så vidt i gang.
Eg ante ikkje kva som ville skje då eg trykte på den raude knappen. Eg tenkte verda ville falle frå kvarandre, det kunne hende eg ville bli heilt einsam eller kanskje alt lys ville forsvinne. Det som faktisk hendte, låg langt frå nokon tanke eg hadde tenkt. Då eg trykte ned den store, illraude knappen, snakka vi plutseleg forskjellige språk. No forsto vi ikkje kvarandre meir og signala eg sendte ut blei ikkje motteken på riktig måte eller tolka riktig av deg.
Etterpå vakna eg inntulla i kvite laken, og eg kjente meg som Jesusbarnet må ha kjent seg då han blei lagt i den halmfylte krybba etter sin eigen fødsel i ein stall i Jerusalem. Eg låg riktig nok ikkje på ei madrass av halm, men fjæra i den harde og ubehagelege madrassa stakk meg så hardt i ryggen at dei kjendes til forveksling ut som ein halmballe. I staden for ei skinnande stjerne, var det ei lysande rørlampe som skein i taket over hovudet mitt og eg følte meg blinda.
Akkurat som med Jesus, kom det også mange vise menn på besøk til meg medan eg låg i denne senga. Nokre av dei prøvde å fortelje meg kor høgt det faktisk er frå eit vindauge i fjerde etasje og ned til bakken, men eg vart då slettes ikkje født i går og veit utmerket godt at det ikkje er ei lita strekning for eit menneske å tilbakeleggje i fritt fall.
Men så er vel ikkje det grunnen til at eg ligg her heller. Ingen seier det til meg. Dei smarte og kvitkledde folka kjem inn i rommet til meg og snakkar med mjuke stemmer. Eg merkar godt at dei går rundt grauten mange gongar, liksom for å unngå å smake på den varme delen i midten av tallerkenen. Eg fekk aldri heilt tak i kva for beskjed eller kunnskap dei forsøkte å fôre meg med før den dagen den blonde av dei kledde på meg dei vanlege kleda mine og eskorterte meg til utgangen. "Lykke til", sa ho då dei store glasdørene opna seg framfor meg og verda igjen var tumleplassen min. Lykke til er alt eg sit igjen med etter dagane i det kvite riket.
På gata rakk mange bilar å fare forbi meg før eg starta å gå. Motorvagnane kjørte bortover vegen med stor hastigheit som om livet var noe dei måtte rekkje. Dei forsto ikkje at livet både kjem og går i ei forutbestemt hastigheit og at ein ikkje kan komme raskare fram til endestasjonen om ein berre kjører fortare. Sjølv om eg ikkje visste kvar eg skulle gå eller kvar eg høyrde heime, gjekk eg no langs gatene og så på alle dei som passerte meg og levde liva sine.
Eg hadde spasert rundt slik nokre timar då eg faktisk starta å bekymre meg litt for kva som venta rundt neste gatehjørne, og eg fekk eit innfall: Eg måtte finne bilen min. Du ville bli sint, rasande på meg om eg kom heim utan bilen vår. Men eg hugsa ikkje kvar eg hadde parkert han. Eg hadde gått ganske lenge no, sikkert mange, mange timar, og ofte kom eg til ei gate eg visste eg hadde gått forbi for litt sidan eller eit tre som kanskje så kjent ut. Då vi hadde kjørt dit og parkert, trur eg vi tok ein annan veg enn denne. Vi kjørte nok på ringvegen utanfor byen, og det var nok derfor eg ikkje kjente gatene her så godt. Då eg hadde gått så lenge at sola gjekk ned, blei det endå kaldare ute og snart fall det små snøkrystallar ned på asfalten og nokre landa på toppen av hovudet mitt. Eg var bar mellom skjorta og buksa, og eg fraus både på magen og ryggen.
Idet eg var så sliten i beina at eg tenkte på å gjeve opp, kom eg endeleg til den rette gata. Lengst der borte, ved nummer treogtjue, trur eg det var, så eg at bilen sto på gata ved sidan av eit parkometer. Parkeringstida eg hadde betalt for hadde for lengst gått ut, og eg smilte litt for meg sjølv då eg såg etter om det låg ein bot under den eine vindaugsviskaren, men det ikkje gjorde det.
Det snødde ganske tett no, og bilen var nesten så dekka av snø at ein ikkje kunne sjå kva for farge den eigentleg hadde. Bildøra var open, så eg tok den litle vindaugskosten ut frå mellom forseta og kosta av frontruta og sidevindauga. Det hadde vore svigerfar sin bil før vi kjøpte den billig av han då han skulle investere i ein ny, sølvgrå og skinnande blank Mercedes, så eg visste det var veldig viktig for deg at vi alltid behandla bilen fint og forsiktig.
Eg sette meg inn i bilen og vridde nøkkelen om i tenninga. Eg var klar til å kjøre heim no, ete og kanskje sove litt, men aller først måtte eg finne deg for å ta deg med heim. Eg visste ikkje riktig kvar eg skulle byrja leitinga etter deg, eg ante ikkje kvar du kunne vere. Eg trådde ut av bilen igjen og blei ståande stille på fortauskanten og lytte. Hendene på hoftene. Alt eg kunne høyre var ein dunkande bass frå ei av leilegheitene i bygarden framfor meg. Då eg så opp, la eg merke til at fleire store vindauge i fjerde etasje sto på vidt gap. Musikken kom der oppefra.
Gateinngangen til bygarden var ikkje låst, eg kjente på handtaket, så eg gjekk inn i bakgarden for eg tenkte at eg like godt kunne byrje å leite i den leilegheita som noko annan stad. Eg gjekk opp dei lange trappane og kom raskt nærare og nærare musikkjelda. I denne oppgangen var det visst berre ei leilegheit i kvar etasje, så så snart eg var ferdig med mi trappekliving gjekk eg bort til den eine ytterdøra og ringte lenge på ringeklokka.
No, når eg sto her oppe, høyrte eg at musikken var veldig høg, så det var ikkje rart at det tydelegvis ikkje var nokon som hadde høyrt ringinga mi og kom for å sjå om det var ein venn eller ein klagande nabo som sto på døra og ville ha kontakt. Eg ringte på igjen. Eg trykka knappen inn og heldt han der lenge. Ei kjensle i meg fortalde meg at eg måtte komme meg inn denne døra og at det var her eg ville finne deg. Så blei det tatt i handtaket på innsida av døra og du lukka opp for meg.
Du var tydeleg overraska, og ga meg ein klem og eit lite kyss på kinnet medan du spurde kor eg hadde vore. Eg forsøkte å fortelje og å forklare, men du var for opptatt til å høyre på kva eg hadde å si, du hadde ein fest å gå tilbake til. Sant og si hadde eg nokre spørsmål eg følte eg måtte ha svar på óg, men no tok du meg i handa og leide meg inn i stua som var fylt med feststemte menneske som vagga med til rytmen i musikken.
Karane som satt i sofaen og drakk øl av brune glasflasker så opp på meg og ropte til meg noko om at eg var tilbake allereie og at eg ikkje skulle vere redd for å ha gått glipp av for mykje av festen. Eg så meg litt rundt i rommet, men ga fort etter for gutane sitt press om å setje meg ned med dei og drikke litt eg også. Eg hadde forferdeleg vondt i hovudet og den tunge bassen i diskolåtane som blei spilt båra seg inn i øyrane mine som skrustikkar. Eg overhøyrde det dei andre i sofaen diskuterte, eg satt berre og så bort på deg som lente deg mot ein dørkarm medan du snakka med nokon som sto inne på kjøkkenet, nokon eg ikkje kunne sjå.
Du merka nok at du hadde auge etsande inn i ryggen din, for du snudde deg mot meg og møtte blikket mitt. Deretter såg du ned i golvet og kom visst på noko du hadde glømt å gjere så du gjekk heilt inn i kjøkkenet og blei ute av syne for meg. Du kom ikkje ut av kjøkkenet igjen, så ei reiste meg opp frå sofaen for å gå inn til deg og leggje armane mine rundt livet ditt medan du sto ved kjøkkenbenken og skar ein lime i båtar til drinken din, knuste isbitar eller noko.
Ingen i sofagjengen sa noko til meg då eg forlét dei, men ei av venninnene dine så kvar eg var på tur, og ho kom raskt bort til meg og ga meg ein klem. Ho helste på meg og også ho sa at eg ikkje hadde gått glipp av noko medan eg var borte og at festen så vidt var i gang. Eg smilte litt usikkert, for eg forsto at ho eigentleg forsøkte på noko anna enn å berre småprate, men utveksla likevel nokre høflegheitsfrasar med ho før ei reiv meg laus og gjekk vidare mot kjøkkenet.
Då eg runda hjørnet og kom inn i kjøkkenet sto du ikkje ved benken slik eg hadde førestilt meg. Du satt på ein av stolane ved kjøkkenbordet og heldt hendene til min beste venn i dine. Du gret og han trøsta deg. Du hulka og det eg klarte å forstå og høre frå den avstanden eg sto, var noko med at du ikkje visste kva du no skulle gjere, at du måtte ha hjelp til å avgjere kva som skulle skje.
Den store, illraude knappen dukka opp framfor auga mine og eg vart freista til å kaste meg over han umiddelbart, men noko heldt meg att. Kanskje var det det at eg ikkje var sikker på kva det var du og kompisen min eigentleg satt der og prata om, eller kanskje det var det det at eg visste det så altfor godt.
Eg ante ikkje kva som ville skje om eg trykte på den denne knappen; om verda ville falle frå kvarandre, om eg ville bli ståande heilt aleine tilbake eller om alt lys ville forsvinne, men handa mi strakk seg likevel fram mot den og no trykte eg på den. Varsellamper gjekk av i hjernen min og eg rasa inn i rommet mot deg.
Eg sa ting, eg ropte ting, og du svarte og gret. Du slapp hendene hans og reise deg opp. Du gjekk i forsvarsposisjon, nesten med olbogane ned på knea. Vi prata ikkje, og ikkje kommuniserte vi på noko anna vis heller. Inga av oss ga den andre sjansen til å høyre og inga av oss ville forstå signala den andre sendte ut. Vi tolka ikkje kvarandre, men oversåg den andre og lèt vere å høyre.
Varsellampane blei akkompagnert av ulande sirener då eg låg på rygg på asfalten nedanfor vindauget i fjerde etasje. Du gjekk tilbake til festen då eg blei kjørt til det kvite riket, innsveipt i kvite laken og lagt på ei seng av strå. Festen var jo så vidt i gang.
søndag, mai 18, 2008
Ulrikke feirer heller 18. mai
Lise lærer søstrene rockering. Vi skal melde oss på Norske talenter neste år!
Etter Annettes hjemmeleksemiddag fiksa vi doggy bag av restene.
Og litt web cam-tull med Vegard.Har dessuten funnet ut at lyset på mobiltelefontastaturet mitt, som har nektet å slå seg av de siste ukene, nå har gått over til hyperaktiv blinking. Hipp-hurra for 18. mai!
tirsdag, mai 13, 2008
En fot foran den andre
Jeg har begynt på dette blogginnlegget mange ganger.
Om en liten måned er det akkurat fire år siden jeg tok min første løpetur. Å kalle det en løpetur blir kanskje ikke helt riktig, for det var vel mer subbing. Mye har skjedd siden den gang.
Jeg husker da jeg var yngre og vi bodde på Klausjorda. Jeg pleide å stå i vinduet å se på at mamma løp bortover veien, hun trente til sitt første halvmaraton. Når hun hadde rundet svingen og ble borte spiste jeg sukker rett av pakken med skje. Da vi flytta til Nordskogen måtte jeg plutselig gå forbi Rimi på vei hjem fra skolen. Ofte gikk jeg innom butikken på veien hjem og kjøpte lommene full av sjokolade. Gjennom hele ungdomsskolen hadde jeg et stort, langt og rødt arr på magen etter at den hadde ligget for mye i klem når jeg satt og så på TV.
Så var det en dag i 10. klasse. I gymtimen skulle vi løpe fra skolen til fjordkrysset og tilbake. Jeg lå langt bak teten, men samtidig så jeg at jeg ikke var den i klassen med dårligst kondis. Da jeg kom hjem fra skolen den dagen tok jeg raskt på meg treningsklærne igjen og dro ut i lysløypa ved idrettshallen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var ute i kanskje 20 minutter, og løp i maks fem av dem. Dagen etter gjorde jeg det samme. Og dagen etter der. Jeg vet fortsatt ikke hvor det pågangsmotet kom fra.
Ett år senere løp jeg for første gang i løpetights igjennom værret. Jeg husker godt den gangen jeg kom hjem etter å ha løpt sammenhengende i en time for første gang. Ansiktet og hendene var fulle av neseblod, så sliten var jeg. Det har jeg aldri sagt til noen.
Etter å ha løpt i to år, bestemte mamma og jeg oss for å melde oss på halvmaraton i Tromsø. Både det å bestemme seg og det å være der å løpe ga meg den rareste følelsen jeg noen gang har hatt. Hvordan kom jeg hit?
Og jeg har egentlig gjort mye rart. Jeg satte meg alene på et fly og reiste til Australia. Jeg tok et lite propellfly fra Sydney og landa på en flyplass med grusbane i Gud-vet-hvor der jeg ble henta av fremmede folk og tatt med til et fremmed hus der de hadde fremmed mat. Jeg reiste til Belgia og flyttet inn på et slott med masse folk jeg ikke kjente og gikk rundt på gater fylte med mennesker jeg ikke forsto. Jeg gjorde som alle sa jeg aldri kom til å gjøre, jeg flyttet tilbake til Båtsfjord og kom tilbake til skolen her. Jeg møtte verdens beste Chris som er finest, snillest, best og som alltid vet å påpeke at jeg blir rød i kinnene når jeg er stressa - og når jeg er sint... og når jeg er glad... Alt dette er egentlig ganske rart, med det med løpingen er mye rarere.
Hver gang jeg blir syk eller det kommer noe i veien slik at jeg ikke får trent, er jeg redd for at jeg har løpt min siste tur. Jeg er livredd for å finne tilbake til den følelsen jeg hadde før, og som så mange har, som sier at det er mye bedre å ligge hjemme å se på TV enn å dra ut å løpe. For jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kom hit.
Om en liten måned er det akkurat fire år siden jeg tok min første løpetur. Å kalle det en løpetur blir kanskje ikke helt riktig, for det var vel mer subbing. Mye har skjedd siden den gang.
Jeg husker da jeg var yngre og vi bodde på Klausjorda. Jeg pleide å stå i vinduet å se på at mamma løp bortover veien, hun trente til sitt første halvmaraton. Når hun hadde rundet svingen og ble borte spiste jeg sukker rett av pakken med skje. Da vi flytta til Nordskogen måtte jeg plutselig gå forbi Rimi på vei hjem fra skolen. Ofte gikk jeg innom butikken på veien hjem og kjøpte lommene full av sjokolade. Gjennom hele ungdomsskolen hadde jeg et stort, langt og rødt arr på magen etter at den hadde ligget for mye i klem når jeg satt og så på TV.
Så var det en dag i 10. klasse. I gymtimen skulle vi løpe fra skolen til fjordkrysset og tilbake. Jeg lå langt bak teten, men samtidig så jeg at jeg ikke var den i klassen med dårligst kondis. Da jeg kom hjem fra skolen den dagen tok jeg raskt på meg treningsklærne igjen og dro ut i lysløypa ved idrettshallen. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var ute i kanskje 20 minutter, og løp i maks fem av dem. Dagen etter gjorde jeg det samme. Og dagen etter der. Jeg vet fortsatt ikke hvor det pågangsmotet kom fra.
Ett år senere løp jeg for første gang i løpetights igjennom værret. Jeg husker godt den gangen jeg kom hjem etter å ha løpt sammenhengende i en time for første gang. Ansiktet og hendene var fulle av neseblod, så sliten var jeg. Det har jeg aldri sagt til noen.
Etter å ha løpt i to år, bestemte mamma og jeg oss for å melde oss på halvmaraton i Tromsø. Både det å bestemme seg og det å være der å løpe ga meg den rareste følelsen jeg noen gang har hatt. Hvordan kom jeg hit?
Og jeg har egentlig gjort mye rart. Jeg satte meg alene på et fly og reiste til Australia. Jeg tok et lite propellfly fra Sydney og landa på en flyplass med grusbane i Gud-vet-hvor der jeg ble henta av fremmede folk og tatt med til et fremmed hus der de hadde fremmed mat. Jeg reiste til Belgia og flyttet inn på et slott med masse folk jeg ikke kjente og gikk rundt på gater fylte med mennesker jeg ikke forsto. Jeg gjorde som alle sa jeg aldri kom til å gjøre, jeg flyttet tilbake til Båtsfjord og kom tilbake til skolen her. Jeg møtte verdens beste Chris som er finest, snillest, best og som alltid vet å påpeke at jeg blir rød i kinnene når jeg er stressa - og når jeg er sint... og når jeg er glad... Alt dette er egentlig ganske rart, med det med løpingen er mye rarere.
Hver gang jeg blir syk eller det kommer noe i veien slik at jeg ikke får trent, er jeg redd for at jeg har løpt min siste tur. Jeg er livredd for å finne tilbake til den følelsen jeg hadde før, og som så mange har, som sier at det er mye bedre å ligge hjemme å se på TV enn å dra ut å løpe. For jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kom hit.
Flaut å handle
Etter et par interessante diskusjoner på nett har også jeg begynt å av og til føle meg litt flau når jeg handler. Dopapir er et eksempel. Jeg mener, det kan jo ikke være uvanlig å kjøpe dopapir, men når jeg tenker meg om ser jeg veldig sjelden folk med dopapir i handlevogna. Har de kanskje en avtale med de butikkansatte som dealer dopapir til hele gata, sånn helt uten at jeg vet om det? Noe å komme til bunns i. For ikke å snakke om følelsen man får når man går i butikken for å handle dopapir og bare det.
Hamstring er noe som bør skje i det skjulte. Jeg spiser skinke, mye skinke, og når jeg først er i butikken kjøper jeg ikke bare én pakke, eller tre. Samme med kesam. Jeg, ja, og Jan Vidar, kjøper mange, mange bokser i slengen. Det innbyr jo til kommentarer fra den som sitter i kassa. Når jeg ser ansiktet på den som slår inn varene, skjønner jeg at jeg kanskje heller burde fordelt handlinga over begge butikkene her.
Og jeg jobber i butikk selv, så den der om at betjeningen ikke legger merke til hva du handler kan du like gjerne la være å komme med. Særlig på en butikk her i Båtsfjord vet betjeningen nøyaktig hva det er de forskjellige skal ha. Jeg vet hvem som kjøper seks Bingoflax og seks Bokstavflax hver eneste dag. Jeg vet hvem som liker Krembanan (så jeg flytter eska litt rundt i kiosken slik at hun alltid må lete og spørre) og hvilken familie som kjøper stor softis med sjokoladestrø. Jeg vet fødselsdatoen til de som leier film hver gang jeg er på jobb og kan utenat tippemønsteret til mange pensjonister.
Så da tenker jeg på hva de på Rimi må tenke når jeg kommer inn døra, panter alle Cola Light-boksene og Bon Aqua-flaskene mine før jeg tar med meg en kurv og går inn i butikken: Hun skal kjøpe kesam, cottage cheese, cherrytomater, skinke og minst tre 3-pakninger med sølv Extra. Dopapir kjøpte hun forrige uke.
Hamstring er noe som bør skje i det skjulte. Jeg spiser skinke, mye skinke, og når jeg først er i butikken kjøper jeg ikke bare én pakke, eller tre. Samme med kesam. Jeg, ja, og Jan Vidar, kjøper mange, mange bokser i slengen. Det innbyr jo til kommentarer fra den som sitter i kassa. Når jeg ser ansiktet på den som slår inn varene, skjønner jeg at jeg kanskje heller burde fordelt handlinga over begge butikkene her.
Og jeg jobber i butikk selv, så den der om at betjeningen ikke legger merke til hva du handler kan du like gjerne la være å komme med. Særlig på en butikk her i Båtsfjord vet betjeningen nøyaktig hva det er de forskjellige skal ha. Jeg vet hvem som kjøper seks Bingoflax og seks Bokstavflax hver eneste dag. Jeg vet hvem som liker Krembanan (så jeg flytter eska litt rundt i kiosken slik at hun alltid må lete og spørre) og hvilken familie som kjøper stor softis med sjokoladestrø. Jeg vet fødselsdatoen til de som leier film hver gang jeg er på jobb og kan utenat tippemønsteret til mange pensjonister.
Så da tenker jeg på hva de på Rimi må tenke når jeg kommer inn døra, panter alle Cola Light-boksene og Bon Aqua-flaskene mine før jeg tar med meg en kurv og går inn i butikken: Hun skal kjøpe kesam, cottage cheese, cherrytomater, skinke og minst tre 3-pakninger med sølv Extra. Dopapir kjøpte hun forrige uke.
mandag, mai 12, 2008
lørdag, mai 10, 2008
Look @ me
Jeg hadde helt glemt av at jeg har kameramobil! Her er noen nye og gamle bilder jeg fant på telefonen: 
Mai: Kanskje ikke helt heldig å gå ut i vinden med så kort hår?!
Mai: Kanskje ikke helt heldig å gå ut i vinden med så kort hår?!
Mai: Annette og jeg på tur med Mirians skummelt tynne hund Jolla.
Januar: På tidligvakt på jobb etter to timers søvn. Annette følte for å dokumentere.
Februar: Marius på UKM.
Vinterferien: Jeg og Hannah i Tromsø.
torsdag, mai 08, 2008
onsdag, mai 07, 2008
Ekspertene advarer
- Bor du i byen blir du skallet: Britiske forskere mener luftforurensning av byluften kan være grunnen til at 40 % av alle menn rammes av hårtap allerede før de fyller 35 år.
- Drikk aldri av sugerør: Om man snurper sammen leppene for ofte, kan det være med å danne linjer i ansiktshuden og danne rynker.
- Ikke sov for lenge: Sover du mer enn åtte timer hver natt vil du ikke leve like lenge som de som ikke lar skjønnhetssøvnen denne grensen.
- Ikke sov for lite: Sover du mindre enn seks eller syv timer hver natt kan det framskynde aldringsprosessen, det kan føre til hjerteproblemer, svekke immunforsvaret og øke lysten på usunn mat.
- Ikke bruk kontaktlinser: Du kommer til å dra unødvendig mye i huden og få rynker.
- Ikke tren for mye: Dersom du driver med intensiv utholdenhets -og styrketrening mer enn fire timer i uken kan det blandt annet føre til at du utvikler beinskjørhet og ødelegger muskelvev.
- Ikke tren for lite: Mennesket er laget for å bevege seg og må bruke kroppen for å forbrenne den energien en inntar slik at den ikke omdannes til fett og blir lagret på sidebeina.
- Sov urolig: Om du alltid sover på den samme siden, vil spesielt én del av ansiktet være ekstra utsatt for trykk fra underlaget. Det kan føre til at du får linjer tidligere i huden enn du ellers ville fått. Aller helst bør du søve på ryggen med hodet høyt slik at du ikke våkner opp med hevelser rundt øyenene.
For å oppsummere:
Slik lever du det perfekte liv:
- Bosett deg på toppen av et fjell der det er masse frisk luft.
- Legg deg klokken 23 og stå opp klokken 07, hver dag! Pass på denne!
- Skulle du noen gang få behov for å forlate fjellet ditt (ikke for å dra til byen, naturligvis) , vær nøye på vakt for tegn på beinskjørhet.
- Ikke bry deg med å finne en samboer, han eller hun vil aldri holde ut med at du aldri kan sove rolig.
- Sov helst sittende, skaff deg en god stol!
- Stolen må ikke være for god, du skal jo ikke sove for lenge...
- Har du dårlig syn, kjøp briller.
- Blir du tørst bør du stikke hele hodet ned i en bøtte vann for å drikke.
- Også var det alt det der ikke spis egg, ikke drikk melk, ikke hvitt mel, egentlig ikke karbohydrater i det hele tatt, men masse proteiner er bare tull og ikke for mye fett, ikke bruk mobiltelefonen for mye, vær sosial, vær selvstendig o.s.v.
Det er et hardt liv, det må jeg si!
tirsdag, mai 06, 2008
Fakkellekene
Jeg må bare si, etter å ha sett mye om det som visstnok heter De olympiske leker på TV i det siste, har jeg bare blitt mer og mer interessert. Jeg vet ikke om du har hørt om det, men det dreier seg visst om at kineserne skal prøve å bære en fakkel gjennom diverse byer mens andre prøver å ta fakkelen fra dem. Kineserne er heldige, for politiet er deres støttespillere og de andre, som vil ta fakkelen fra kineserne, må liksom bare ta sjansen. Kineserne får til og med kjøre buss om de vil. Akkurat det er kanskje litt urettferdig...
Jeg har ikke helt oversikt over reglene, men jeg vedder på at Kina vinner...
Jeg har ikke helt oversikt over reglene, men jeg vedder på at Kina vinner...
lørdag, mai 03, 2008
Stein, saks, papir?
Jeg forstår at saks slår papir og jeg skjønner at stein slår saksa, men hvordan i alle dager kan papiret slå stein? Skal papiret liksom klare å legge et magisk skjold om steinen som gjør den ubrukelig på noe vis? Hvorfor kan ikke papiret gjøre det med saksa da? Drit i saksa, hvorfor kan ikke papiret gjøre det med folk da? Hvorfor hører vi aldri om notatblokker som tar livet av skoleelever når de sitter i klasserommene og noterer? Jeg vet hvorfor: For papir kan faen ikke slå noen! En stein kan jo rive papiret i stykker på to sekunder!
Når jeg leker stein, saks, papir velger jeg alltid stein. Når noen påstår de slår meg med papiret sitt, kan jeg bare slå til dem med den allerede knytta neven min og si "ojoj, beklager, jeg trodde papiret ville beskytte deg, din drittsekk!".
Når jeg leker stein, saks, papir velger jeg alltid stein. Når noen påstår de slår meg med papiret sitt, kan jeg bare slå til dem med den allerede knytta neven min og si "ojoj, beklager, jeg trodde papiret ville beskytte deg, din drittsekk!".
tirsdag, april 15, 2008
Kjære Vegard
Som den pliktoppfyllende og gode venn og blogger jeg jo er, fant jeg nå ut at det er på tide jeg svarer på ditt "Kjære Ulrikke"-blogginnlegg sånn i full offentlighet selv om jeg jo så ofte forsøker å gi deg noen hint når vi ringes.
Joda, joda, jeg savner jo deg også, men her føler jeg egentlig at du må ta på deg litt ansvar selv! Etter ungdomsskolen var du ikke sen med å flytte fra vår idylliske perle her på Finnmarkskysten, og jeg synes ikke akkurat du har vært for ofte hjemme på besøk. Jeg har jo vært hos deg og overnattet på den klaustrofobifremkallende trange hybelen din opptil flere ganger; ja, og det helt uten baktanker! Host, kremt, jeg fikk visst noe i halsen!
Og forresten, det jeg sa om å kaste ut Chris må du ha misforstått, for hvis det er sant som du selv sier at "I'm so gay that I shit rainbows" passer best på deg, så er det ikke sikkert du passer best for meg...
Men joda, jeg kan godt være med på leken med det kirkebryllupet vårt, men er det greit om stallguttene står langs benkeradene på rekke as we stride towards the alter? Det med Kautokeino-presten er helt greit. Så lenge presten snakker en uforståelig variant av språket vårt, er det for meg faktisk likegyldig hvor han kommer fra.
Verre blir det vel for oss å slippe inn i guds hus (ja, jeg nekter å skrive gud med stor forbokstav!); vi er vel ikke akkurat guds beste barn noen av oss?!
3 Mos. 18,22:
Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.
Styggedom, hører du! Ikke uroe deg, Vegard, jeg skal la være å referere til Paulus’ første brev til Timoteus kap. 1,10, som inneholder flere punkter jeg mistenker deg for å ha brutt med...
Så var det festen på Velferden. Jeg tenker det kanskje ville vært bedre å ha den på en parkeringsplass, kanskje den utenfor idrettshallen? Tenk over det: Plassen er lett å rydde, god gjennomlufting - og tro meg det kommer vi til å trenge dersom vi skal la våre familier krasje sammen! Mer eller mindre vittige kommentarer og spydige bemerkninger vil kastes omkring mens vi sitter i enden av langbordet, nipper til et glass champagne og nyter synet av utbruddet av tredje verdenskrig vi har igangsatt .
Jeg skal være ærlig, tanken begynner å friste litt, men noe i meg er likevel sterkere enn det jeg er. Kan det være min legning, Vegard? Vi er nå så forskjellige, eller hva?!
Du er min beste venn og min helt - alltid!
Joda, joda, jeg savner jo deg også, men her føler jeg egentlig at du må ta på deg litt ansvar selv! Etter ungdomsskolen var du ikke sen med å flytte fra vår idylliske perle her på Finnmarkskysten, og jeg synes ikke akkurat du har vært for ofte hjemme på besøk. Jeg har jo vært hos deg og overnattet på den klaustrofobifremkallende trange hybelen din opptil flere ganger; ja, og det helt uten baktanker! Host, kremt, jeg fikk visst noe i halsen!
Og forresten, det jeg sa om å kaste ut Chris må du ha misforstått, for hvis det er sant som du selv sier at "I'm so gay that I shit rainbows" passer best på deg, så er det ikke sikkert du passer best for meg...
Men joda, jeg kan godt være med på leken med det kirkebryllupet vårt, men er det greit om stallguttene står langs benkeradene på rekke as we stride towards the alter? Det med Kautokeino-presten er helt greit. Så lenge presten snakker en uforståelig variant av språket vårt, er det for meg faktisk likegyldig hvor han kommer fra.
Verre blir det vel for oss å slippe inn i guds hus (ja, jeg nekter å skrive gud med stor forbokstav!); vi er vel ikke akkurat guds beste barn noen av oss?!
3 Mos. 18,22:
Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.
Styggedom, hører du! Ikke uroe deg, Vegard, jeg skal la være å referere til Paulus’ første brev til Timoteus kap. 1,10, som inneholder flere punkter jeg mistenker deg for å ha brutt med...
Så var det festen på Velferden. Jeg tenker det kanskje ville vært bedre å ha den på en parkeringsplass, kanskje den utenfor idrettshallen? Tenk over det: Plassen er lett å rydde, god gjennomlufting - og tro meg det kommer vi til å trenge dersom vi skal la våre familier krasje sammen! Mer eller mindre vittige kommentarer og spydige bemerkninger vil kastes omkring mens vi sitter i enden av langbordet, nipper til et glass champagne og nyter synet av utbruddet av tredje verdenskrig vi har igangsatt .
Jeg skal være ærlig, tanken begynner å friste litt, men noe i meg er likevel sterkere enn det jeg er. Kan det være min legning, Vegard? Vi er nå så forskjellige, eller hva?!
Du er min beste venn og min helt - alltid!
Kan du teksten?
Jeg så aldri TV2 annonsere etter deltagere til Kan du teksten?, men jeg kan tenke meg at den må ha sett omtrent slik ut:
Liker du oppmerksomhet? Mener du at du er flink til å både danse og synge? Har du ADHD? Dersom du skulle vinne en halv million kroner, ville du da brukt dem på noe helt utrolig rart?
- Da er du den vi leter etter!
Vi har nemlig skaffet to popstjerner på nedtur til å være programledere for et TV-program der vi kommer til å gjenta i det uendelige at du kan vinne en halv million kroner (men det kommer du selvfølgelig aldri til å gjøre) ved å la oss flaue deg ut på nasjonalt fjernsyn!
Liker du oppmerksomhet? Mener du at du er flink til å både danse og synge? Har du ADHD? Dersom du skulle vinne en halv million kroner, ville du da brukt dem på noe helt utrolig rart?
- Da er du den vi leter etter!
Vi har nemlig skaffet to popstjerner på nedtur til å være programledere for et TV-program der vi kommer til å gjenta i det uendelige at du kan vinne en halv million kroner (men det kommer du selvfølgelig aldri til å gjøre) ved å la oss flaue deg ut på nasjonalt fjernsyn!
fredag, april 11, 2008
lørdag, april 05, 2008
Sivilisasjonen på andre siden av fjellet
Chris og jeg kjørte en tur i dag. Vi kjørte en kjempelang tur!
Da vi hadde fulgt riksvei 891 en tid, kom vi, etter å ha passert snaufjellet, til mer urbane strøk; vi var i Tana. Tana er en annen verden enn det vi er vante til. Tana har verdens lengste rette veistrekning og Tana har reinsdyr som insisterer på å vise oss veien ved å guide oss bortover den nevnte veistrekning.
Etter hvert kom vi til brua som sørget for at vi kunne passere Tanaelva uten å måtte ta på vadere. Vi så hverken Geir O. eller Ann Kristin, men så kom vi jo på at Geir O. sikkert satt på en kjempeøy på vannet utenfor Bøensetra, så et glimt av han var kanskje ikke å forvente på denne dag...
Videre gikk turen til EU og til Nourgam på andre siden av finskegrensa. I Finland har de fine ting. De har perfekt grillet grilkjøtt, de har Tupla (ja, det har de også på ICA) og de har flere brussorter enn det et trenet øye på en Finnmarksjente kan drømme om. Men de har tydeligvis ikke Red Bull, ikke engang på lager!
På veien hjem passerte vi nok engang igjennom dette vakre landskapet Tana jo har å by på. Frosne fossefall, eller hvitebråk som kjentfolk kaller det, og høye fjell langs veien. Chrisma har god mat og Narvesen ved Tana bru har alt på stell, sånn til orientering.
Nå er kvelden kommet over oss og det er tid for å la dagens mange inntrykk synke inn. Det er rett og slett mange nye ting å oppleve bare man tar turen forbi bommen i dalen. Du burde prøve selv!
Da vi hadde fulgt riksvei 891 en tid, kom vi, etter å ha passert snaufjellet, til mer urbane strøk; vi var i Tana. Tana er en annen verden enn det vi er vante til. Tana har verdens lengste rette veistrekning og Tana har reinsdyr som insisterer på å vise oss veien ved å guide oss bortover den nevnte veistrekning.
Etter hvert kom vi til brua som sørget for at vi kunne passere Tanaelva uten å måtte ta på vadere. Vi så hverken Geir O. eller Ann Kristin, men så kom vi jo på at Geir O. sikkert satt på en kjempeøy på vannet utenfor Bøensetra, så et glimt av han var kanskje ikke å forvente på denne dag...
Videre gikk turen til EU og til Nourgam på andre siden av finskegrensa. I Finland har de fine ting. De har perfekt grillet grilkjøtt, de har Tupla (ja, det har de også på ICA) og de har flere brussorter enn det et trenet øye på en Finnmarksjente kan drømme om. Men de har tydeligvis ikke Red Bull, ikke engang på lager!
På veien hjem passerte vi nok engang igjennom dette vakre landskapet Tana jo har å by på. Frosne fossefall, eller hvitebråk som kjentfolk kaller det, og høye fjell langs veien. Chrisma har god mat og Narvesen ved Tana bru har alt på stell, sånn til orientering.
Nå er kvelden kommet over oss og det er tid for å la dagens mange inntrykk synke inn. Det er rett og slett mange nye ting å oppleve bare man tar turen forbi bommen i dalen. Du burde prøve selv!
onsdag, april 02, 2008
Entering Post-Plumbo
Livet mitt har gått igjennom store omveltninger det siste døgnet, og det har nå gått inn i en ny epoke, en epoke jeg kaller Post-Plumbo. Post-Plumbo har, i motsetning til den forhenværende epoken Pre-Plumbo, vasker med åpne sluk og dermed også flere minutter i døgnet som kan benyttes til andre ting enn å vente på at vasken skal bli tom for vann.
Post-Plumboepoken har også med seg andre herligheter som et nytt rør under dusjen min montert av pappa som gjør at jeg kan dusje i perioder på mer enn 2 og et halv minutt uten å stå med vann nesten helt opp til knærne!
I dag rakk snøen i innkjørselen meg til kravebeinet da jeg kom hjem fra skolen, men i stedet for å syte og klage slik jeg Pre-Plumbo ville gjort, tok jeg skufla fatt og skuffet bort alt i en fei!
I tilfelle flere feil på NetComs nettverk har jeg også vurdert å fikse meg og Vegard, som bor i Trondheim, en helt egen innretning av den gode, gammeldagse sorten slik at vi også da skal kunne kommunisere, noe som jo er nødvendig et par ganger i døgnet. Min første idé var to yoghurtbokser med sånn snor imellom, men etter litt vurdering (ehm... og ja, utprøving her hjemme) lurer jeg på om det ikke ville være smartere å investere i en morsekodemaskin?
Heretter skal ingenting hindre meg i å komme igjennom: Plumbo gjør jobben!
Post-Plumboepoken har også med seg andre herligheter som et nytt rør under dusjen min montert av pappa som gjør at jeg kan dusje i perioder på mer enn 2 og et halv minutt uten å stå med vann nesten helt opp til knærne!
I dag rakk snøen i innkjørselen meg til kravebeinet da jeg kom hjem fra skolen, men i stedet for å syte og klage slik jeg Pre-Plumbo ville gjort, tok jeg skufla fatt og skuffet bort alt i en fei!
I tilfelle flere feil på NetComs nettverk har jeg også vurdert å fikse meg og Vegard, som bor i Trondheim, en helt egen innretning av den gode, gammeldagse sorten slik at vi også da skal kunne kommunisere, noe som jo er nødvendig et par ganger i døgnet. Min første idé var to yoghurtbokser med sånn snor imellom, men etter litt vurdering (ehm... og ja, utprøving her hjemme) lurer jeg på om det ikke ville være smartere å investere i en morsekodemaskin?
Heretter skal ingenting hindre meg i å komme igjennom: Plumbo gjør jobben!
mandag, mars 31, 2008
Det store påskequizmysteriet, fjerde del
Del 4: Returnasjon
Diskusjonen rundt bordet ble stadig mer opphetet og anklager ble kastet mot alle quizlagmedlemmene samtidig som skapningen på utsiden av hytta kom stadig nærmere. Chris reiste seg fra bordet, gikk ut i gangen og åpnet døra ut i stormen. Da så han med en gang at skapningen ute i stormen sannelig var Hanne Mari som kom stabbende mot han i den dype snøen kun iført en tynn nattkjole.
”Hei, jeg har funnet Hanne Mari”, snudde Chris seg og ropte inn i hytta til de andre som fortsatt satt rundt bordet og anklaget hverandre i det som nå hadde utviklet seg til en heftig diskusjon. Annette viftet oppgitt med kartet hun hadde tegnet og ropte høyt for å komme igjennom til de andre og få den oppmerksomheten hun jo så ofte krevde. Frode hadde nå gått over til å fyre litt i ovnen siden han mente at Hanne Mari likevel ikke ville bli funnet med det samme, i allefall ikke av Annette, og han hadde dermed enda god tid på seg til å finne henne først.
”Herregud”, sa Viktoria”, ”dette er jo som tatt ut av en Lost-episode”.
”Jeg vil nå si at det ligner mer på Prison Break”, sa Sandra og i stedet for å løpe ut i gangen tog ta imot Hanne Mari sammen med Chris, stirret nå alle inne i hytta på Sandra.
”HVA???”, sa de alle i kor.
”Hvordan vet du så mye om TV-serier da, Sandra?”, spurte Ulrikke henne.
”Hva mener du?”, svarte Sandra.
”Ja, hvordan kan du sammenligne denne situasjonen med Lost og Prison Break?”, bidro Vegard med fra bak PC-skjermen sin. Sandra svarte ikke, men stirret ned i sitt eget fang da Chris og den forfrosne Hanne Mari kom inn i stua.
”Hanne Mari, hva har skjedd?”, spurte Kjersti henne samtidig som hun ryddet sammen tallerkenene på bordet.
Hanne Mari var våt i håret og tydeligvis veldig kald for hun skalv fryktelig.
”Dette har gått altfor langt!”, sa Hanne Mari heseblesende. ”Jeg kom hit for å være med på en lek, ikke for å risikere livet ute i stormen”
”Hvem? Hva?”, sa Frode forvirret fra borte ved peisen.
Og Hanne Mari fortsatte: ”Jeg våknet av at jeg var sulten i natt og tenkte jeg skulle gå ut i kjøkkenet for å finne meg noe å spise, men Kjerstis system i skapene var det jo ikke lett å forstå seg på. Jag fant til slutt en tolvpakning med egg i boden og tenkte jeg like godt skulle begynne med frokosten, så jeg tok med meg noen egg tilbake inn i kjøkkenet for å koke dem. Da jeg kom inn i kjøkkenet igjen hørte jeg noen som gikk med bare føtter på gulvet rett bak meg og jeg snudde meg naturligvis ganske raskt for å se hvem som var like tidlig oppe som jeg. Som jeg forsto det la jeg meg jo en stund før dere, og jeg ville nå tro at dere ville sove lengre enn meg.
Men, uansett, bak meg sto Chris som hadde stått opp for å hente seg litt BonAqua. Dere kan tro jeg ble skremte der han sto med sokkene helt opp til knærne og håret i en merkelig sovesveis, og jeg ga nok fra meg et lite hyl. Men så gikk han raskt tilbake til sengen sin, og jeg gikk ut i gangen for å hente litt vann å koke eggene i.
Det var mørkt i gangen og jeg måtte myse med øynene for å se hvor dunken med vann sto. Jeg gikk inn i rommet og løftet vanndunken for å fylle vann i kasserollen jeg hadde med meg. Det jeg ikke så, var at noen allerede var i gangen da jeg kom inn og sto og lurte i mørket bak døren. Det var så mørkt at jeg ikke så hvem det var, og i forvirringen over at jeg plutselig ikke var alene, skjønte jeg lite da ytterdøren ble åpnet og jeg ble dyttet ut i snøstormen i bare den fine nattkjolen min! Eggene ble kastet etter meg ut i snøen. Jeg ble dyttet ut med såpass kraft at jeg ikke lengre hadde sikt til å se hytta, og jeg har nå gått rundt og lett og ropt om hjelp i timevis!”
Alle i gruppen så på hverandre. En av dem hadde gjort noe forferdelig.
”Ja, nå skjønner dere vel at det ikke var jeg!”, sa Kjersti entusiastisk, ”det var bare åtte egg igjen i pakken da jeg skulle koke egg i morges, så jeg tenkte vi bare fikk ta det vi hadde da jeg skulle gjøre i stand maten til oss. Det var sikkert Chris, han gikk nok ikke tilbake og la seg.”
Men Chris protesterte: ”Er det ikke mer sannsynlig at det er Vegard da? Han sier han har sittet på PC-en sin i hele natt, men da jeg sto opp for å hente meg noe å drikke, hørte jeg ikke en eneste tast bli trykket ned. Han satt ikke ved PC-en like før Hanne Mari forsvant ut i stormen!”
”Nå får det altså være nok”, forsvarte Vegard seg med, ”jeg forsyner dere altså med all den sladderen dere vil ha, men likevel er jeg blant de første som blir anklaget når noe skjer?! Frode, som er den største av oss her, har nok gjort det.”
”Mårn du”, sa Frode og fortsatte: ”Jeg sover så tungt at ikke engang Annettes klaging vekker meg. Jeg tror det er Sandra. Hun vet jo alt om alle, sier dere, men hun vet lite om hva som har skjedd her!”
Sandra var fortsatt helt stille og stirret ned i fanget sitt hvor hun holdt en liten, svart Filofax. Hun hadde vært skuffet - veldig skuffet – over at Ulrikke ikke hadde sett på henne som den som kunne mest om TV-serier, hun som tross alt hadde vært hjemme på mammapermis i ett år nå! Var hun liksom bare ekspert på sladder da?! Nei, Sandra hadde villet vise både Ulrikke og resten av gruppa at de nok skulle kunne klare seg uten både Hanne Mari og Viktoria, men planen hennes hadde vist seg og være for lite gjennomtenkt…
Diskusjonen rundt bordet ble stadig mer opphetet og anklager ble kastet mot alle quizlagmedlemmene samtidig som skapningen på utsiden av hytta kom stadig nærmere. Chris reiste seg fra bordet, gikk ut i gangen og åpnet døra ut i stormen. Da så han med en gang at skapningen ute i stormen sannelig var Hanne Mari som kom stabbende mot han i den dype snøen kun iført en tynn nattkjole.
”Hei, jeg har funnet Hanne Mari”, snudde Chris seg og ropte inn i hytta til de andre som fortsatt satt rundt bordet og anklaget hverandre i det som nå hadde utviklet seg til en heftig diskusjon. Annette viftet oppgitt med kartet hun hadde tegnet og ropte høyt for å komme igjennom til de andre og få den oppmerksomheten hun jo så ofte krevde. Frode hadde nå gått over til å fyre litt i ovnen siden han mente at Hanne Mari likevel ikke ville bli funnet med det samme, i allefall ikke av Annette, og han hadde dermed enda god tid på seg til å finne henne først.
”Herregud”, sa Viktoria”, ”dette er jo som tatt ut av en Lost-episode”.
”Jeg vil nå si at det ligner mer på Prison Break”, sa Sandra og i stedet for å løpe ut i gangen tog ta imot Hanne Mari sammen med Chris, stirret nå alle inne i hytta på Sandra.
”HVA???”, sa de alle i kor.
”Hvordan vet du så mye om TV-serier da, Sandra?”, spurte Ulrikke henne.
”Hva mener du?”, svarte Sandra.
”Ja, hvordan kan du sammenligne denne situasjonen med Lost og Prison Break?”, bidro Vegard med fra bak PC-skjermen sin. Sandra svarte ikke, men stirret ned i sitt eget fang da Chris og den forfrosne Hanne Mari kom inn i stua.
”Hanne Mari, hva har skjedd?”, spurte Kjersti henne samtidig som hun ryddet sammen tallerkenene på bordet.
Hanne Mari var våt i håret og tydeligvis veldig kald for hun skalv fryktelig.
”Dette har gått altfor langt!”, sa Hanne Mari heseblesende. ”Jeg kom hit for å være med på en lek, ikke for å risikere livet ute i stormen”
”Hvem? Hva?”, sa Frode forvirret fra borte ved peisen.
Og Hanne Mari fortsatte: ”Jeg våknet av at jeg var sulten i natt og tenkte jeg skulle gå ut i kjøkkenet for å finne meg noe å spise, men Kjerstis system i skapene var det jo ikke lett å forstå seg på. Jag fant til slutt en tolvpakning med egg i boden og tenkte jeg like godt skulle begynne med frokosten, så jeg tok med meg noen egg tilbake inn i kjøkkenet for å koke dem. Da jeg kom inn i kjøkkenet igjen hørte jeg noen som gikk med bare føtter på gulvet rett bak meg og jeg snudde meg naturligvis ganske raskt for å se hvem som var like tidlig oppe som jeg. Som jeg forsto det la jeg meg jo en stund før dere, og jeg ville nå tro at dere ville sove lengre enn meg.
Men, uansett, bak meg sto Chris som hadde stått opp for å hente seg litt BonAqua. Dere kan tro jeg ble skremte der han sto med sokkene helt opp til knærne og håret i en merkelig sovesveis, og jeg ga nok fra meg et lite hyl. Men så gikk han raskt tilbake til sengen sin, og jeg gikk ut i gangen for å hente litt vann å koke eggene i.
Det var mørkt i gangen og jeg måtte myse med øynene for å se hvor dunken med vann sto. Jeg gikk inn i rommet og løftet vanndunken for å fylle vann i kasserollen jeg hadde med meg. Det jeg ikke så, var at noen allerede var i gangen da jeg kom inn og sto og lurte i mørket bak døren. Det var så mørkt at jeg ikke så hvem det var, og i forvirringen over at jeg plutselig ikke var alene, skjønte jeg lite da ytterdøren ble åpnet og jeg ble dyttet ut i snøstormen i bare den fine nattkjolen min! Eggene ble kastet etter meg ut i snøen. Jeg ble dyttet ut med såpass kraft at jeg ikke lengre hadde sikt til å se hytta, og jeg har nå gått rundt og lett og ropt om hjelp i timevis!”
Alle i gruppen så på hverandre. En av dem hadde gjort noe forferdelig.
”Ja, nå skjønner dere vel at det ikke var jeg!”, sa Kjersti entusiastisk, ”det var bare åtte egg igjen i pakken da jeg skulle koke egg i morges, så jeg tenkte vi bare fikk ta det vi hadde da jeg skulle gjøre i stand maten til oss. Det var sikkert Chris, han gikk nok ikke tilbake og la seg.”
Men Chris protesterte: ”Er det ikke mer sannsynlig at det er Vegard da? Han sier han har sittet på PC-en sin i hele natt, men da jeg sto opp for å hente meg noe å drikke, hørte jeg ikke en eneste tast bli trykket ned. Han satt ikke ved PC-en like før Hanne Mari forsvant ut i stormen!”
”Nå får det altså være nok”, forsvarte Vegard seg med, ”jeg forsyner dere altså med all den sladderen dere vil ha, men likevel er jeg blant de første som blir anklaget når noe skjer?! Frode, som er den største av oss her, har nok gjort det.”
”Mårn du”, sa Frode og fortsatte: ”Jeg sover så tungt at ikke engang Annettes klaging vekker meg. Jeg tror det er Sandra. Hun vet jo alt om alle, sier dere, men hun vet lite om hva som har skjedd her!”
Sandra var fortsatt helt stille og stirret ned i fanget sitt hvor hun holdt en liten, svart Filofax. Hun hadde vært skuffet - veldig skuffet – over at Ulrikke ikke hadde sett på henne som den som kunne mest om TV-serier, hun som tross alt hadde vært hjemme på mammapermis i ett år nå! Var hun liksom bare ekspert på sladder da?! Nei, Sandra hadde villet vise både Ulrikke og resten av gruppa at de nok skulle kunne klare seg uten både Hanne Mari og Viktoria, men planen hennes hadde vist seg og være for lite gjennomtenkt…
mandag, mars 24, 2008
Blizzard frustration!
Det gjorde meg ingenting å våkne opp til et vær som sa innedag - det var helt greit, men tar du TV-signalet fra meg gjør du meg farlig! Det er jo Farmen i dag!
Se, kjerringan går tur ute, men TV, nei! Ta bare bredbåndet bort også og sett verden tilbake til steinalderen. Man skulle tro teknologien hadde kommet så langt at man kunne gi også folket i nord bra farge-TV med lyd og det hele selv i ruskevær. Jeg som bare har klaga littegrann over all snøen som fikk pappa til å kjøre seg fast i dag og som gjorde at ytterdøra ikke kunne lukkes i formiddag; jeg fortjener Farmen!
Men jeg ikke mista troa. Jeg pleier av og til å bli testa på dette viset. TV-signalet kommer nok tilbake snart. To minutter over Farmen-tid.
Jeg skal flytte sør for Polarsirkelen der folk kan sole seg, se sola året rundt og ta bussen hvert femte minutt.
Se, kjerringan går tur ute, men TV, nei! Ta bare bredbåndet bort også og sett verden tilbake til steinalderen. Man skulle tro teknologien hadde kommet så langt at man kunne gi også folket i nord bra farge-TV med lyd og det hele selv i ruskevær. Jeg som bare har klaga littegrann over all snøen som fikk pappa til å kjøre seg fast i dag og som gjorde at ytterdøra ikke kunne lukkes i formiddag; jeg fortjener Farmen!
Men jeg ikke mista troa. Jeg pleier av og til å bli testa på dette viset. TV-signalet kommer nok tilbake snart. To minutter over Farmen-tid.
Jeg skal flytte sør for Polarsirkelen der folk kan sole seg, se sola året rundt og ta bussen hvert femte minutt.
tirsdag, mars 18, 2008
Det store påskequizmysteriet, tredje del
Del 3: Interrogasjon
Kjersti, som det ordensmennesket hun er, mente at gruppa nå var oppe i en situasjon som krevde is i magen og kalde hoder for å løses, og hun foreslo at de resterende åtte skulle sette seg rundt frokostbordet og diskutere hvor Hanne Mari kunne ha tatt veien mens de fikk i seg litt mat.
Kjersti gikk bort til kjøkkenet og hentet kasserollen med de kokte eggene i og hun delte ett ut til alle som satt ved bordet. Da hun hadde delt ut til de som skulle ha, satte hun den tomme kasserollen tilbake på kjøkkenet før også hun satte seg ved bordet. Den første som brøt stillheten var Viktoria som hadde bestemt seg for å notere klokkeslettet da de oppdaget at Hanne Mari var borte i Filofaxen sin, men som ikke kunne finne boka si noe sted.
”Hei, vi er faktisk i en veldig alvorlig situasjon her”, sa Viktoria, ”hvem har tatt Filofaxen min? Hvem vil ikke la meg notere ned fakta?” Viktoria var oppriktig sint og hun lente seg over bordet for å få alles oppmerksomhet. Ingen svarte.
”Det er i hvert fall ikke jeg”, sa Kjersti til slutt, ”jeg vet alltid hvor jeg har sakene mine! Og hadde det vært opp til meg hadde vi dessuten kjørt snøskuter opp hit og ikke bil, og da hadde vi aldri havnet i denne innesnødde situasjonen! En skuter kommer seg fram overalt og vi kunne lett kjørt ut og sett etter Hanne Mari eller kjørt ned til Båtsfjord etter hjelp nå!”
”Filofaxen min!”, ropte Viktoria igjen.
”Det kan jo virke som om noen prøver å ødelegge for Hanne Mari og Viktorias quizdeltakelse”, sa Kjersti.
”Sabotere?”, spurte Sandra. ”Ville det ikke være å sabotere for hele laget dersom noen bestemmer seg for å fjerne en deltaker? Da mister vi jo plutselig en ekspert!”
”La oss tenke litt over saken”, sa Annette som allerede hadde begynt å skissere opp en tegning over hytta, uteboden og området rundt på en serviett for å få bedre kontroll på de stedene det var mest sannsynlig at Hanne Mari skulle befinne seg. Og Annette fortsatte: ”Dersom Hanne Mari ikke lengre befinner seg inne i hytta, må hun ha forlatt stedet i går kveld ettersom Chris ikke så andre spor enn sine egne på trappa i morges.”
”Jeg finner henne først!”, ropte Frode entusiastisk og begynte å lete høyt og lavt rundt i hytta. Han løftet på sofaputer og åpnet kjøkkenskap.
”Å herregud”, sa Annette uten et snev av ironi i stemmen og himlet med øynene.
Ulrikke hadde vært stille lenge, men hadde nå noe å si: ”Kjersti, hvor lenge var du egentlig alene på kjøkkenet i morges?”
”Hvordan det?”, svarte Kjersti og var klar til å angripe beskyldningene som tydeligvis skulle komme fra Ulrikke.
”Jo, Kjersti, du vet godt hvor mange personer vi var som opprinnelig skulle spise frokost her i dag, så hvorfor kokte du bare åtte egg? Kasserollen er jo tom nå.”
Vegard gløttet litt opp fra PC-en han hadde tatt med seg til bordet. De andre trodde kanskje han satt og la en kabal eller noe slikt, men, som vanlig, var det igjen Facebook som gjaldt. ”Hvem sier at det ikke er Chris som har gjort det?”, sa Vegard til resten av gruppa, men tydelig mest rettet mot Ulrikke som satt på motsatt side av bordet. ”I går kveld så jeg at Hanne Mari tok et glass BonAqua mens Chris var på badet, og han har jo vært veldig påpasselig med den der vanndrikken sin siden vi kom opp hit. Jeg ble faktisk litt overrasket da han i morges ville spandere på oss alle!”
Ulrikke ga Vegard et surt blikk, men så deretter over på Chris. Alle rundt bordet så faktisk på Chris nå og ventet på at han skulle forsvare seg mot Vegards beskyldninger. Chris sa ingenting, men stirret ut vinduet.
”Hva er det?”, spurte Sandra. Chris fortsatte å stirre ut vinduet og nå reiste han seg opp og pekte ut.
”Isbjørn, isbjørn!”, ropte han febrilsk og var helt vill i ansiktet.
”Slutt nå, Chris”, brøt Ulrikke inn, ”vi har viktige ting å diskutere og dessuten finnes det ikke isbjørner her!”
”Hva mente han med det?”, spurte Viktoria Ulrikke. ”Så han virkelig en isbjørn?”
”Neida”, sa Ulrikke for å roe ned både Viktoria og alle de andre som hadde glemt Hanne Mari-saken for et øyeblikk. ”Chris er fra Berlevåg skjønner du, og berlevåginger ser isbjørner overalt!” Men utenfor hytta, i snøstormen, kunne resten av gruppa likevel skimte omrisset av en skapning…
Så, hva har skjedd med Hanne Mari? Har en av de andre på quizlaget hatt til hensikt å overta hennes ekspertfelt? Var ett enkelt glass BonAqua nok til å bringe fram en helt ny side av Chris? Hva hadde Kjersti tenkt da hun kun kokte åtte frokostegg til ni personer? Hvor er Viktorias Filofax? Hva driver Vegard egentlig med på nett? Og hva eller hvem befinner seg utenfor hytta?
Vet du?
Kommentarer fra forfatteren
Forfatteren vil gjøre oppmerksom på at alle karakterer gjengitt med navn i dette påskemysteriet er faktiske personer. Ting som blir sagt og gjort i denne historien, har ikke nødvendigvis skjedd i virkeligheten (dere vet det dere som var det da det eventuelt skjedde), men med den kjennskapen om de forskjellige personene forfatteren har, er situasjonene konstruerte med en sikkerhet på at de kunne ha hatt rot i virkeligheten. Håper ingen ble fornærmet over at noen av deres personlighetstrekk kanskje ikke alle visste om fra før her er tatt fram i offentligheten, men dersom det skulle være tilfelle, vil forfatteren at dere skal ta en titt på dere selv: Det er jo slik dere er!
Legg igjen en kommentar og fortell hva du tror har skjedd med Hanne Mari!
Glad påsk!
Kjersti, som det ordensmennesket hun er, mente at gruppa nå var oppe i en situasjon som krevde is i magen og kalde hoder for å løses, og hun foreslo at de resterende åtte skulle sette seg rundt frokostbordet og diskutere hvor Hanne Mari kunne ha tatt veien mens de fikk i seg litt mat.
Kjersti gikk bort til kjøkkenet og hentet kasserollen med de kokte eggene i og hun delte ett ut til alle som satt ved bordet. Da hun hadde delt ut til de som skulle ha, satte hun den tomme kasserollen tilbake på kjøkkenet før også hun satte seg ved bordet. Den første som brøt stillheten var Viktoria som hadde bestemt seg for å notere klokkeslettet da de oppdaget at Hanne Mari var borte i Filofaxen sin, men som ikke kunne finne boka si noe sted.
”Hei, vi er faktisk i en veldig alvorlig situasjon her”, sa Viktoria, ”hvem har tatt Filofaxen min? Hvem vil ikke la meg notere ned fakta?” Viktoria var oppriktig sint og hun lente seg over bordet for å få alles oppmerksomhet. Ingen svarte.
”Det er i hvert fall ikke jeg”, sa Kjersti til slutt, ”jeg vet alltid hvor jeg har sakene mine! Og hadde det vært opp til meg hadde vi dessuten kjørt snøskuter opp hit og ikke bil, og da hadde vi aldri havnet i denne innesnødde situasjonen! En skuter kommer seg fram overalt og vi kunne lett kjørt ut og sett etter Hanne Mari eller kjørt ned til Båtsfjord etter hjelp nå!”
”Filofaxen min!”, ropte Viktoria igjen.
”Det kan jo virke som om noen prøver å ødelegge for Hanne Mari og Viktorias quizdeltakelse”, sa Kjersti.
”Sabotere?”, spurte Sandra. ”Ville det ikke være å sabotere for hele laget dersom noen bestemmer seg for å fjerne en deltaker? Da mister vi jo plutselig en ekspert!”
”La oss tenke litt over saken”, sa Annette som allerede hadde begynt å skissere opp en tegning over hytta, uteboden og området rundt på en serviett for å få bedre kontroll på de stedene det var mest sannsynlig at Hanne Mari skulle befinne seg. Og Annette fortsatte: ”Dersom Hanne Mari ikke lengre befinner seg inne i hytta, må hun ha forlatt stedet i går kveld ettersom Chris ikke så andre spor enn sine egne på trappa i morges.”
”Jeg finner henne først!”, ropte Frode entusiastisk og begynte å lete høyt og lavt rundt i hytta. Han løftet på sofaputer og åpnet kjøkkenskap.
”Å herregud”, sa Annette uten et snev av ironi i stemmen og himlet med øynene.
Ulrikke hadde vært stille lenge, men hadde nå noe å si: ”Kjersti, hvor lenge var du egentlig alene på kjøkkenet i morges?”
”Hvordan det?”, svarte Kjersti og var klar til å angripe beskyldningene som tydeligvis skulle komme fra Ulrikke.
”Jo, Kjersti, du vet godt hvor mange personer vi var som opprinnelig skulle spise frokost her i dag, så hvorfor kokte du bare åtte egg? Kasserollen er jo tom nå.”
Vegard gløttet litt opp fra PC-en han hadde tatt med seg til bordet. De andre trodde kanskje han satt og la en kabal eller noe slikt, men, som vanlig, var det igjen Facebook som gjaldt. ”Hvem sier at det ikke er Chris som har gjort det?”, sa Vegard til resten av gruppa, men tydelig mest rettet mot Ulrikke som satt på motsatt side av bordet. ”I går kveld så jeg at Hanne Mari tok et glass BonAqua mens Chris var på badet, og han har jo vært veldig påpasselig med den der vanndrikken sin siden vi kom opp hit. Jeg ble faktisk litt overrasket da han i morges ville spandere på oss alle!”
Ulrikke ga Vegard et surt blikk, men så deretter over på Chris. Alle rundt bordet så faktisk på Chris nå og ventet på at han skulle forsvare seg mot Vegards beskyldninger. Chris sa ingenting, men stirret ut vinduet.
”Hva er det?”, spurte Sandra. Chris fortsatte å stirre ut vinduet og nå reiste han seg opp og pekte ut.
”Isbjørn, isbjørn!”, ropte han febrilsk og var helt vill i ansiktet.
”Slutt nå, Chris”, brøt Ulrikke inn, ”vi har viktige ting å diskutere og dessuten finnes det ikke isbjørner her!”
”Hva mente han med det?”, spurte Viktoria Ulrikke. ”Så han virkelig en isbjørn?”
”Neida”, sa Ulrikke for å roe ned både Viktoria og alle de andre som hadde glemt Hanne Mari-saken for et øyeblikk. ”Chris er fra Berlevåg skjønner du, og berlevåginger ser isbjørner overalt!” Men utenfor hytta, i snøstormen, kunne resten av gruppa likevel skimte omrisset av en skapning…
Så, hva har skjedd med Hanne Mari? Har en av de andre på quizlaget hatt til hensikt å overta hennes ekspertfelt? Var ett enkelt glass BonAqua nok til å bringe fram en helt ny side av Chris? Hva hadde Kjersti tenkt da hun kun kokte åtte frokostegg til ni personer? Hvor er Viktorias Filofax? Hva driver Vegard egentlig med på nett? Og hva eller hvem befinner seg utenfor hytta?
Vet du?
Kommentarer fra forfatteren
Forfatteren vil gjøre oppmerksom på at alle karakterer gjengitt med navn i dette påskemysteriet er faktiske personer. Ting som blir sagt og gjort i denne historien, har ikke nødvendigvis skjedd i virkeligheten (dere vet det dere som var det da det eventuelt skjedde), men med den kjennskapen om de forskjellige personene forfatteren har, er situasjonene konstruerte med en sikkerhet på at de kunne ha hatt rot i virkeligheten. Håper ingen ble fornærmet over at noen av deres personlighetstrekk kanskje ikke alle visste om fra før her er tatt fram i offentligheten, men dersom det skulle være tilfelle, vil forfatteren at dere skal ta en titt på dere selv: Det er jo slik dere er!
Legg igjen en kommentar og fortell hva du tror har skjedd med Hanne Mari!
Glad påsk!
mandag, mars 17, 2008
Det store påskequizmysteriet, andre del
Del 2: Spekulasjon
Kjersti var den første som var oppe morgenen etter. Hun gikk straks inn på kjøkkenet og begynte på frokosten, og mens hun ventet på at vannet til eggene skulle koke, gikk hun ut i yttergangen for å stille opp resten av gjengens sko på en skikkelig måte. Det kunne da vel ikke være så vanskelig å kle av seg en og en sko og stille dem fint opp ved siden av hverandre når man kom inn? Var det virkelig nødvendig og hive dem av seg?
En halv time senere våknet også Viktoria og gikk ut i kjøkkenet til Kjersti. Med seg hadde hun den lille, sorte boka hun alltid hadde under armen. Det var en Filofax der hun skrev ned alt hun skulle gjøre og alle avtaler. Viktoria var god på planlegging, men verre på gjennomføring, det visste i allefall Ulrikke og Hanne Mari!
Kjersti skvatt litt da hun plutselig så at hun ikke lengre var alene i kjøkkenet, og sa god morgen til Viktoria.
”Ja, god morgen”, hilste Viktoria tilbake. ”Du, jeg har et spørsmål til deg som styrer her inne på kjøkkenet”, fortsatte hun.
”Bare kom med det”, svarte Kjersti.
”Når tror du middagen er klar i kveld? Jeg tenkte nemlig å skrive klokkeslettet ned i boka mi”, sa Viktoria til Kjersti. Kjersti ble litt satt ut. Hun hadde tenkt på alt, hva de skulle ha til middag, hvordan det skulle lages og hvilke tallerkener de skulle spise på, men ikke når de skulle spise, og det sa hun til Viktoria. Viktoria ble litt snurt. Hun hadde da vitterlig ikke reist så langt, helt fra Bodø, for å bo på en hytte og delta på Ulrikkes quizlag når ting ikke engang var skikkelig planlagt.
”Vi får komme tilbake til det, da”, sa hun til Kjersti og gikk bort og satte seg ved spisebordet og leste i et av Vegards Se&Hør mens hun ventet på at resten skulle våkne og frokosten skulle bli klar.
Snart våknet resten av gjengen en etter en, og de kom og satte seg ved bordet. Annette og Frode kom løpende bortover gangen for de ville begge sitte på den innerste stolen ved vinduet. Da Ulrikke kom ut fra soverommet, hadde hun allerede på seg treningsklær og ville ut å løpe en tur før frokost. Ulrikke gikk bortover gangen mot stua, men var for opptatt av å telle pulsslag til å oppdage at Sandra sto på lur bak en dør klar til å skremme henne. Sandra kastet seg over Ulrikke idet hun gikk forbi.
”Har du ikke sett været ute?”, spurte Sandra Ulrikke etter at hun hadde brutt henne ned i gulvet og satte skrevs over henne.
”Sandra, slutt å være så voldelig!”, ropte Ulrikke tilbake. ”Og nei, jeg har ikke sett på været” Sandra bare lo og gikk av Ulrikke slik at hun fikk reise seg opp på beina igjen.
”Det har snødd og snødd i hele natt”, sa Sandra og fortsatte: ”Veien er nedsnødd og det er nok helt umulig å løpe ute nå”. Ulrikke var litt skuffet, men gikk så bort til spisebordet sammen med Sandra og satte seg ned for å vente på Vegard, Chris og Hanne Mari, de eneste som ikke hadde stått opp.
Det tok bare et par minutter før Vegard og Chris også kom ut av soverommene sine og ut til de andre. Chris var i godt humør for han hadde allerede vært ute på trappa og hentet inn en pose isbiter og hadde med seg glass og BonAqua til alle som ville ha. Da kjenningsmelodien til nyhetene på radioen kom på luften, slapp Chris det han hadde i hendene og dirigerte med musikken. Vegard var mer morgengretten. Han var firkantet i øynene etter å ha sittet på nett hele natta, og da han passerte Chris bare fnøs han av at noen kunne være i så godt humør så tidlig på formiddagen.
Etter enda mer venting begynte folk å bli sultne og det var bare Hanne Mari som manglet. Alle lurte på om ikke lagets sørlending også skulle spise frokost, og Viktoria bestemte seg for å gå bort til romkameraten sin for å høre om hun ikke også skulle stå opp snart. Like etter kom Viktoria løpende tilbake til de andre.
”Hanne Mari er ikke i sengen sin”, sa hun med gråtkvalt stemme til resten av quizlaget som satt rundt spisebordet.
”Hæ? Hva mener du?”, sa Ulrikke samtidig som hun kneppet av seg pulsbeltet hun likevel ikke hadde fått bruk for denne morgenen.
”Hanne Mari er ikke på soverommet og jeg har sett på badet, hun er ikke der heller”, nesten hylte Viktoria ut og sa videre ”hvor er hun?”
De syv rundt bordet og Viktoria som sto ved siden av bordet så alle på hverandre. Ingen hadde sett Viktoria siden sist kveld da de alle hadde gått og lagt seg.
”Jeg tror ikke hun kan ha dratt fra hytta”, sa Chris som var den eneste av lagmedlemmene som hadde vært utenfor døren denne dagen. ”Det har snødd ganske heftig i natt, men det var ingen spor på trappa før jeg gikk ut etter isbitene”, forklarte han videre.
Spørsmålene hopet seg opp i hodene til dem alle sammen. Hva kunne ha skjedd med Hanne Mari? Hadde Kjersti, som var den som hadde vært først oppe og som hadde vært alene i minst en halvtime, noe med dette å gjøre? Var det romkameraten til Hanne Mari, Viktoria, som hadde en etter hvert ganske så kjent semen/sea men-misforståelse pågående med Hanne Mari, som nå hadde sett sitt snitt til å gjøre slutt på krangelen en gang for alle? Kunne Filofaxen avsløre noe? Hadde kanskje Frode og Annette en ny, forferdelig konkurranse på gang? Kunne Chris ha vært den som først hadde sett seg lei på Hanne Maris gjentatte nordlendingsvitser kvelden i forveien? Hvor lei seg for at hun ikke hadde fått sin egen karikaturtegning på Facebook slik de andre fra gamleklassen i Belgia hadde var egentlig Ulrikke? Hadde Vegard oppdaget at Hanne Mari også hadde tatt opp gamle bloggeinteresser på nett, og var han nå redd for hennes konkurranse om publikumet? Og var det tilfeldig at Sandra kom til hytta først etter at Hanne Mari hadde lagt seg?
Kjersti var den første som var oppe morgenen etter. Hun gikk straks inn på kjøkkenet og begynte på frokosten, og mens hun ventet på at vannet til eggene skulle koke, gikk hun ut i yttergangen for å stille opp resten av gjengens sko på en skikkelig måte. Det kunne da vel ikke være så vanskelig å kle av seg en og en sko og stille dem fint opp ved siden av hverandre når man kom inn? Var det virkelig nødvendig og hive dem av seg?
En halv time senere våknet også Viktoria og gikk ut i kjøkkenet til Kjersti. Med seg hadde hun den lille, sorte boka hun alltid hadde under armen. Det var en Filofax der hun skrev ned alt hun skulle gjøre og alle avtaler. Viktoria var god på planlegging, men verre på gjennomføring, det visste i allefall Ulrikke og Hanne Mari!
Kjersti skvatt litt da hun plutselig så at hun ikke lengre var alene i kjøkkenet, og sa god morgen til Viktoria.
”Ja, god morgen”, hilste Viktoria tilbake. ”Du, jeg har et spørsmål til deg som styrer her inne på kjøkkenet”, fortsatte hun.
”Bare kom med det”, svarte Kjersti.
”Når tror du middagen er klar i kveld? Jeg tenkte nemlig å skrive klokkeslettet ned i boka mi”, sa Viktoria til Kjersti. Kjersti ble litt satt ut. Hun hadde tenkt på alt, hva de skulle ha til middag, hvordan det skulle lages og hvilke tallerkener de skulle spise på, men ikke når de skulle spise, og det sa hun til Viktoria. Viktoria ble litt snurt. Hun hadde da vitterlig ikke reist så langt, helt fra Bodø, for å bo på en hytte og delta på Ulrikkes quizlag når ting ikke engang var skikkelig planlagt.
”Vi får komme tilbake til det, da”, sa hun til Kjersti og gikk bort og satte seg ved spisebordet og leste i et av Vegards Se&Hør mens hun ventet på at resten skulle våkne og frokosten skulle bli klar.
Snart våknet resten av gjengen en etter en, og de kom og satte seg ved bordet. Annette og Frode kom løpende bortover gangen for de ville begge sitte på den innerste stolen ved vinduet. Da Ulrikke kom ut fra soverommet, hadde hun allerede på seg treningsklær og ville ut å løpe en tur før frokost. Ulrikke gikk bortover gangen mot stua, men var for opptatt av å telle pulsslag til å oppdage at Sandra sto på lur bak en dør klar til å skremme henne. Sandra kastet seg over Ulrikke idet hun gikk forbi.
”Har du ikke sett været ute?”, spurte Sandra Ulrikke etter at hun hadde brutt henne ned i gulvet og satte skrevs over henne.
”Sandra, slutt å være så voldelig!”, ropte Ulrikke tilbake. ”Og nei, jeg har ikke sett på været” Sandra bare lo og gikk av Ulrikke slik at hun fikk reise seg opp på beina igjen.
”Det har snødd og snødd i hele natt”, sa Sandra og fortsatte: ”Veien er nedsnødd og det er nok helt umulig å løpe ute nå”. Ulrikke var litt skuffet, men gikk så bort til spisebordet sammen med Sandra og satte seg ned for å vente på Vegard, Chris og Hanne Mari, de eneste som ikke hadde stått opp.
Det tok bare et par minutter før Vegard og Chris også kom ut av soverommene sine og ut til de andre. Chris var i godt humør for han hadde allerede vært ute på trappa og hentet inn en pose isbiter og hadde med seg glass og BonAqua til alle som ville ha. Da kjenningsmelodien til nyhetene på radioen kom på luften, slapp Chris det han hadde i hendene og dirigerte med musikken. Vegard var mer morgengretten. Han var firkantet i øynene etter å ha sittet på nett hele natta, og da han passerte Chris bare fnøs han av at noen kunne være i så godt humør så tidlig på formiddagen.
Etter enda mer venting begynte folk å bli sultne og det var bare Hanne Mari som manglet. Alle lurte på om ikke lagets sørlending også skulle spise frokost, og Viktoria bestemte seg for å gå bort til romkameraten sin for å høre om hun ikke også skulle stå opp snart. Like etter kom Viktoria løpende tilbake til de andre.
”Hanne Mari er ikke i sengen sin”, sa hun med gråtkvalt stemme til resten av quizlaget som satt rundt spisebordet.
”Hæ? Hva mener du?”, sa Ulrikke samtidig som hun kneppet av seg pulsbeltet hun likevel ikke hadde fått bruk for denne morgenen.
”Hanne Mari er ikke på soverommet og jeg har sett på badet, hun er ikke der heller”, nesten hylte Viktoria ut og sa videre ”hvor er hun?”
De syv rundt bordet og Viktoria som sto ved siden av bordet så alle på hverandre. Ingen hadde sett Viktoria siden sist kveld da de alle hadde gått og lagt seg.
”Jeg tror ikke hun kan ha dratt fra hytta”, sa Chris som var den eneste av lagmedlemmene som hadde vært utenfor døren denne dagen. ”Det har snødd ganske heftig i natt, men det var ingen spor på trappa før jeg gikk ut etter isbitene”, forklarte han videre.
Spørsmålene hopet seg opp i hodene til dem alle sammen. Hva kunne ha skjedd med Hanne Mari? Hadde Kjersti, som var den som hadde vært først oppe og som hadde vært alene i minst en halvtime, noe med dette å gjøre? Var det romkameraten til Hanne Mari, Viktoria, som hadde en etter hvert ganske så kjent semen/sea men-misforståelse pågående med Hanne Mari, som nå hadde sett sitt snitt til å gjøre slutt på krangelen en gang for alle? Kunne Filofaxen avsløre noe? Hadde kanskje Frode og Annette en ny, forferdelig konkurranse på gang? Kunne Chris ha vært den som først hadde sett seg lei på Hanne Maris gjentatte nordlendingsvitser kvelden i forveien? Hvor lei seg for at hun ikke hadde fått sin egen karikaturtegning på Facebook slik de andre fra gamleklassen i Belgia hadde var egentlig Ulrikke? Hadde Vegard oppdaget at Hanne Mari også hadde tatt opp gamle bloggeinteresser på nett, og var han nå redd for hennes konkurranse om publikumet? Og var det tilfeldig at Sandra kom til hytta først etter at Hanne Mari hadde lagt seg?
Det store påskequizmysteriet, første del
Det store påskequizmysteriet er en påskefortelling i flere deler (så mange jeg har inspirasjon til å skrive og gidder å fullføre). Delene legges ut her på bloggen min etter hvert som de har blitt skrevet, og heder og ære går til den som finner ut hva som har skjedd her. God påske!
Del 1: Presentasjon
Påsken nærmet seg og med det selvfølgelig også den store, årlige Påskequizen. I år hadde Ulrikke bestemt seg for å sette sammen med perfekte quizlag som skulle vinne hele quizen, og nå skulle hun ta med seg laget sitt til hytta på fjellet slik at alle deltagerne kunne bli bedre kjent med hverandre og slik at de skulle kunne øve litt.
I bilen opp til hytta satt det åtte personer: Ulrikke, Chris, Hanne Mari, Viktoria, Vegard, Kjersti, Annette og pappa Frode. Sandra skulle også være med på laget, men fordi hun ikke hadde rukket å pakke ferdig før avreise, skulle hun komme kjørende etter så snart hun var ferdig.
Ulrikke så på de andre i bilen og hun var godt fornøyd med quizlaget hun hadde valgt ut, her hadde hun eksperter innen alle emnefelt. Chris skulle stå for svarene på alle filmrelaterte spørsmål. Han hadde nemlig sett det av filmer som var verdt å se, og dessuten kunne han masse om musikk også. Hanne Mari og Viktoria var med som representanter for Waterloo Halvdan-crew. Hanne Mari hadde ikke vært sen om å hive seg med på quizlaget og la belgiske slott være belgiske slott for en tid og reise nordover. Med på turen tok hun Viktoria, og sammen utgjorde de ekspertpanelet på små fakta om alt mulig og amerikanske såpeserier. Vegard skulle være lagets vandrende Se&Hør, for han visste alt om hvilke kjendiser som var sammen med hvem, hvem som var gravid og hvem som hadde operert inn silikonpupper det siste året. Kjersti var også selvskreven på laget, noen måtte da sørge for at spillet fulgte alle regler og at alt gikk ryddig for seg når konkurransen skulle sette inn! Annette og Frode var ikke med fordi de hadde et spesialfelt, men på grunn av sine konkurranseinstinkt. Det gikk alltid konkurranse i alt de gjorde, og ordet ”taper” fantes ikke i deres vokabular. Ulrikke, lagets høvdinne, var ekspert på norsk språk og grammatikk, og orddelingsfeil så hun på som den største synd som kunne begås. Sandra var med fordi hun visste generelt alt om alle, og dersom det skulle gå nedover med quizlaget vårt, hadde hun nok alltid en eller annen historie om motspillerne våre hun kunne presse dem med.
I bilen på veien opp til hytta planla de hvem som skulle gjøre hva for at ankomstrutinene på hytta skulle bli gjort raskest mulig. Noen skulle få varme i hytta, andre skulle måke av trappa og så måtte mat og bagasje bæres inn. Da de kom fram, gikk ikke ting helt som planlagt. Hanne Mari og Viktoria tok seg til å lage engler i snøen. Stakkars Hanne Mari som hadde bodd store deler av sitt liv i Belgia, hadde ikke sett bakken fullstendig dekket av snø siden hun en gang for mange, mange år siden hadde vært med mammaen sin til Harstad, og Viktoria viste henne hvordan bare en nordlending kan base! Ulrikke og Chris ville nå aller helst bære inn alle de tjuetre kassene med BonAqua de hadde med seg, og da de hadde gjort det ville Chris prioritere å fylle isbitposene sine med vann og legge dem til frysing ute i snøskavla. Vegard løp febrilsk rundt inne i hytta med PC-en sin over hodet for å søke etter tilgjengelige, trådløse nettverk. Han var helt avhengig av å få oppdatert Facebook-statusen sin, sa han, og å bli her oppe i fjellheimen uten nettilgang var for han uaktuelt! Frode og Annette løp om kapp bort til uteboden for å hugge ved til peisen. Annette var lettest til fots og kom først fram. Vel framme løftet hun bommen foran døra bort og gikk inn. Inne i uteboden lå det opphugget ved og store kubber om hverandre og hulter til bulter, og midt på gulvet sto en stubbe og en øks. Da Frode også kom seg inn, foreslo han at de bare kunne samle sammen alle de ferdighugde vedkubbene og bære de inn i hytta for å begynne å fyre, men Annette så litt mer langsiktig på oppgaven de var blitt tildelt, og hun ville heller at de skulle sortere ut de stykkene som var ferdig hugd opp for deretter å hugge opp resten; de kunne jo komme til å trenge mye ved siden det var meldt mye snøvær det neste døgnet. ”Første mann”, ropte Frode og en ny tevling mellom de to var i gang. Samtidig inne på kjøkkenet var Kjersti i gang med å fylle skapene med maten de hadde kjøpt med seg. Alle posene og boksene ble stilt på fine rader etter størrelse og bruksområde i kjøkkenskapene.
Da alle var ferdige med sitt, satte syv av quizlaget seg rundt stuebordet, bare Hanne Mari var for trøtt og gikk for å legge seg litt tidligere enn de andre. Inne i hytta hørte resten snart en dunkende bass fra utsiden. Ulrikke gikk bort til vinduet for å se ut. Der kom Sandra kjørende i Leffens røde Volvo med technomusikken usannsynlig høyt på stereoanlegget. ”Den CD-en skal destrueres”, sa Ulrikke til seg selv, og etter at Sandra også hadde fått kommet seg inn i hytta, foreslo Ulrikke for resten av gjengen at de skulle ta tidlig kveld. Alle visste at i morgen ventet lange og harde quizforberedelser, så alle pusset tenner og gikk til sengs.
Det ble mørkt ute og snart stille i hytta. På utsiden lavet det ned store flak med snø og sikten var dårlig. Annette fikk ikke sove for i naborommet lå Vegard i en køyeseng med PC-en på fanget og skrev febrilsk på tastaturet. Han hadde nok ikke funnet noe nett her oppe, men det de andre ikke visste, var at Vegard hadde sikret seg i tilfelle en slik situasjon, og før avreise hadde han kjøpt seg mobilt nettverk. Nå lå han og chattet på MSN med servitører han hadde møtt i Praha da han var der på klassetur uka før påske og sjekket om noen hadde taget nye bilder av han på Facebook.
Fortsettelse følger...
Del 1: Presentasjon
Påsken nærmet seg og med det selvfølgelig også den store, årlige Påskequizen. I år hadde Ulrikke bestemt seg for å sette sammen med perfekte quizlag som skulle vinne hele quizen, og nå skulle hun ta med seg laget sitt til hytta på fjellet slik at alle deltagerne kunne bli bedre kjent med hverandre og slik at de skulle kunne øve litt.
I bilen opp til hytta satt det åtte personer: Ulrikke, Chris, Hanne Mari, Viktoria, Vegard, Kjersti, Annette og pappa Frode. Sandra skulle også være med på laget, men fordi hun ikke hadde rukket å pakke ferdig før avreise, skulle hun komme kjørende etter så snart hun var ferdig.
Ulrikke så på de andre i bilen og hun var godt fornøyd med quizlaget hun hadde valgt ut, her hadde hun eksperter innen alle emnefelt. Chris skulle stå for svarene på alle filmrelaterte spørsmål. Han hadde nemlig sett det av filmer som var verdt å se, og dessuten kunne han masse om musikk også. Hanne Mari og Viktoria var med som representanter for Waterloo Halvdan-crew. Hanne Mari hadde ikke vært sen om å hive seg med på quizlaget og la belgiske slott være belgiske slott for en tid og reise nordover. Med på turen tok hun Viktoria, og sammen utgjorde de ekspertpanelet på små fakta om alt mulig og amerikanske såpeserier. Vegard skulle være lagets vandrende Se&Hør, for han visste alt om hvilke kjendiser som var sammen med hvem, hvem som var gravid og hvem som hadde operert inn silikonpupper det siste året. Kjersti var også selvskreven på laget, noen måtte da sørge for at spillet fulgte alle regler og at alt gikk ryddig for seg når konkurransen skulle sette inn! Annette og Frode var ikke med fordi de hadde et spesialfelt, men på grunn av sine konkurranseinstinkt. Det gikk alltid konkurranse i alt de gjorde, og ordet ”taper” fantes ikke i deres vokabular. Ulrikke, lagets høvdinne, var ekspert på norsk språk og grammatikk, og orddelingsfeil så hun på som den største synd som kunne begås. Sandra var med fordi hun visste generelt alt om alle, og dersom det skulle gå nedover med quizlaget vårt, hadde hun nok alltid en eller annen historie om motspillerne våre hun kunne presse dem med.
I bilen på veien opp til hytta planla de hvem som skulle gjøre hva for at ankomstrutinene på hytta skulle bli gjort raskest mulig. Noen skulle få varme i hytta, andre skulle måke av trappa og så måtte mat og bagasje bæres inn. Da de kom fram, gikk ikke ting helt som planlagt. Hanne Mari og Viktoria tok seg til å lage engler i snøen. Stakkars Hanne Mari som hadde bodd store deler av sitt liv i Belgia, hadde ikke sett bakken fullstendig dekket av snø siden hun en gang for mange, mange år siden hadde vært med mammaen sin til Harstad, og Viktoria viste henne hvordan bare en nordlending kan base! Ulrikke og Chris ville nå aller helst bære inn alle de tjuetre kassene med BonAqua de hadde med seg, og da de hadde gjort det ville Chris prioritere å fylle isbitposene sine med vann og legge dem til frysing ute i snøskavla. Vegard løp febrilsk rundt inne i hytta med PC-en sin over hodet for å søke etter tilgjengelige, trådløse nettverk. Han var helt avhengig av å få oppdatert Facebook-statusen sin, sa han, og å bli her oppe i fjellheimen uten nettilgang var for han uaktuelt! Frode og Annette løp om kapp bort til uteboden for å hugge ved til peisen. Annette var lettest til fots og kom først fram. Vel framme løftet hun bommen foran døra bort og gikk inn. Inne i uteboden lå det opphugget ved og store kubber om hverandre og hulter til bulter, og midt på gulvet sto en stubbe og en øks. Da Frode også kom seg inn, foreslo han at de bare kunne samle sammen alle de ferdighugde vedkubbene og bære de inn i hytta for å begynne å fyre, men Annette så litt mer langsiktig på oppgaven de var blitt tildelt, og hun ville heller at de skulle sortere ut de stykkene som var ferdig hugd opp for deretter å hugge opp resten; de kunne jo komme til å trenge mye ved siden det var meldt mye snøvær det neste døgnet. ”Første mann”, ropte Frode og en ny tevling mellom de to var i gang. Samtidig inne på kjøkkenet var Kjersti i gang med å fylle skapene med maten de hadde kjøpt med seg. Alle posene og boksene ble stilt på fine rader etter størrelse og bruksområde i kjøkkenskapene.
Da alle var ferdige med sitt, satte syv av quizlaget seg rundt stuebordet, bare Hanne Mari var for trøtt og gikk for å legge seg litt tidligere enn de andre. Inne i hytta hørte resten snart en dunkende bass fra utsiden. Ulrikke gikk bort til vinduet for å se ut. Der kom Sandra kjørende i Leffens røde Volvo med technomusikken usannsynlig høyt på stereoanlegget. ”Den CD-en skal destrueres”, sa Ulrikke til seg selv, og etter at Sandra også hadde fått kommet seg inn i hytta, foreslo Ulrikke for resten av gjengen at de skulle ta tidlig kveld. Alle visste at i morgen ventet lange og harde quizforberedelser, så alle pusset tenner og gikk til sengs.
Det ble mørkt ute og snart stille i hytta. På utsiden lavet det ned store flak med snø og sikten var dårlig. Annette fikk ikke sove for i naborommet lå Vegard i en køyeseng med PC-en på fanget og skrev febrilsk på tastaturet. Han hadde nok ikke funnet noe nett her oppe, men det de andre ikke visste, var at Vegard hadde sikret seg i tilfelle en slik situasjon, og før avreise hadde han kjøpt seg mobilt nettverk. Nå lå han og chattet på MSN med servitører han hadde møtt i Praha da han var der på klassetur uka før påske og sjekket om noen hadde taget nye bilder av han på Facebook.
Fortsettelse følger...
onsdag, mars 12, 2008
Prosjektuka 2008
Denne uka har vi hatt prosjektuke på skolen, skoleårets artigste uke! Min gruppe hadde om idrettens historie i Båtsfjord, men for å få lurt oss litt ut av klasserommet fant vi ut at dagens idrettsituasjon i kommunen også måtte testes ut; vi har fartet rundt og testet alt Båtsfjord har å by på innen idrett, og det aller meste fra et nybegynnerperspektiv...
Først ut var skiskyting som Ronny skulle lære oss. Kjempegøy å få skyte, men Jahn Steve og jeg fikk bare trøste oss med, da vi lå sist i løypa (og jeg datt), at skigåinga tross alt ikke trenger å være det viktigste innen skiskyting så lenge man er en racer med våpenet! Jeg skyter på nummer 3. Fulltreffer, kall meg bare Liv Grete!
Ut på tur, aldri sur!
Neste idrett ut var svømming. Jeg var kanskje ikke like stødig i vannet som jeg hadde vært på land, men jeg klarer da alltids å plaske meg framover. Og når jeg vet boblebadet venter kan jeg faktisk komme meg helt fra den ene enden av bassenget til den andre!
Tilbake i idrettshallen gikk alt så meget bedre igjen; klart jeg vant presisjonskonkurransen i fotball over både Thomas og Ketil! Gidder ikke å nevne at jeg manglet poeng på tavla da badmintonturneringa vår var over...
Christina er overlegen i brytekampen mot Thomas!
Tenk at Ørjan tok på seg en bryterdrakt heeeelt frivillig!
For ei uke! Kjempeartig gjeng å være med!
Ok, nå påskeferie.
Først ut var skiskyting som Ronny skulle lære oss. Kjempegøy å få skyte, men Jahn Steve og jeg fikk bare trøste oss med, da vi lå sist i løypa (og jeg datt), at skigåinga tross alt ikke trenger å være det viktigste innen skiskyting så lenge man er en racer med våpenet! Jeg skyter på nummer 3. Fulltreffer, kall meg bare Liv Grete!
Ut på tur, aldri sur!
Neste idrett ut var svømming. Jeg var kanskje ikke like stødig i vannet som jeg hadde vært på land, men jeg klarer da alltids å plaske meg framover. Og når jeg vet boblebadet venter kan jeg faktisk komme meg helt fra den ene enden av bassenget til den andre!
Tilbake i idrettshallen gikk alt så meget bedre igjen; klart jeg vant presisjonskonkurransen i fotball over både Thomas og Ketil! Gidder ikke å nevne at jeg manglet poeng på tavla da badmintonturneringa vår var over...
Christina er overlegen i brytekampen mot Thomas!
Tenk at Ørjan tok på seg en bryterdrakt heeeelt frivillig!
For ei uke! Kjempeartig gjeng å være med!
Ok, nå påskeferie.
tirsdag, mars 11, 2008
Dagens happeninger
1. Jan Vidar vant Finnmarksløpet. Gratulerer! Nå blir det mye snakk og like diktanalyser framover, regner jeg med!
2. Jeg sitter og lurer på om frosker legger egg, eller om de får kaninunger slik som katter...
3. Prosjektuka er i gang og jeg skal lære meg alle idretter i Båtsfjord. Først ut er skiskyting, så følger bryting, handball, fotball, svømming, badminton, taekwondo, styrketrening og volleyball!
4. Jeg avslørte til Wild Mood Swings at I've been feeling funny - og ja, jeg fant mye morsomt!
5. Jeg har tatt solarium og er klar for påskefjellet.
6. Jeg gikk over til å tenke på hva som ville skje dersom man knyter en brødskrive med syltetøy på, som alltid faller med påleggsiden ned, på ryggen til en katt, som alltid lander på beina, og slipper det i fritt fall...
7. Jeg kom litt for sent på skolen, men gjorde opp for det ved å gå litt tidligere.
8. Jeg har tenkt mye... Hvis en synkronsvømmer drukner, må alle de andre også drukne da?
Produktiv dag.
2. Jeg sitter og lurer på om frosker legger egg, eller om de får kaninunger slik som katter...
3. Prosjektuka er i gang og jeg skal lære meg alle idretter i Båtsfjord. Først ut er skiskyting, så følger bryting, handball, fotball, svømming, badminton, taekwondo, styrketrening og volleyball!
4. Jeg avslørte til Wild Mood Swings at I've been feeling funny - og ja, jeg fant mye morsomt!
5. Jeg har tatt solarium og er klar for påskefjellet.
6. Jeg gikk over til å tenke på hva som ville skje dersom man knyter en brødskrive med syltetøy på, som alltid faller med påleggsiden ned, på ryggen til en katt, som alltid lander på beina, og slipper det i fritt fall...
7. Jeg kom litt for sent på skolen, men gjorde opp for det ved å gå litt tidligere.
8. Jeg har tenkt mye... Hvis en synkronsvømmer drukner, må alle de andre også drukne da?
Produktiv dag.
lørdag, mars 08, 2008
Min idé!
Dette var jo planen min for å imponere juryen i neste års UKM! Vi skulle danne band og spille The Final Countdown, nå er liksom den brukt opp... Legg spesielt merke til den supre gitarsoloen to minutter ut i sangen. Og det var jo akkurat dette nivået bandet mitt skulle legge seg på også!
søndag, mars 02, 2008
Narvesen Survival Guide
Det er ikke alltid like lett å holde hodet på rett plass når mer eller mindre uforutsebare situasjoner dukker opp på Narvesen. Jeg har vel vært igjennom de fleste, og her kommer min Survival Guide for selgere i Narvesen:
Situasjon 1:
Brannalarmen går og det er helt klart din feil!
Hva gjør du da?
Det er lurt å på forhånd ha lært seg operatørkoden til alarmtavla. Kan du den er det jo bare å følge lista! Kan du den ikke må du nok bare sitte å vente til sjefene på bygget kommer og lurer på hva som forstyrrer kvelden deres...
Situasjon 2:
Kunder som har uforståelige dialekter prater hull i hodet på deg.
Hva gjør du da?
Se veldig opptatt ut. Bytt kvitteringsrull, vend pølsene, slå tilfeldige tall på kalkulatoren - gjør hva som helst! For all del ikke svar på ja/nei-spørsmål, du kan ende opp med å si deg enig i de rareste ting, eller kanskje sa du ja til at du snakker flytende tysk...
Situasjon 3:
Du tar nøkkelen i den elektriske døra ut ved et uhell - og blir dermed låst inne på kiosken etter stengetid.
Hva gjør du da?
Det er alltid lurt å være to. Har du noen med deg, og er du så heldig at den personen står på utsiden av den døra som nå er låst og du ikke får opp, kan den andre bare låse døra opp fra utsiden. Men selvfølgelig er du ikke så heldig, du får bare prøve å få nøkkelen til å passe inn i nøkkelhullet igjen. Det tar tid, men det går. Du kommer deg ut av kiosken og forstår hvorfor det er den nøkkelen aldri blir tatt ut!
Situasjon 4:
Du klemmer fingeren i kasseskuffen, og det er selvfølgelig lang kø akkurat da!
Hva gjør du da?
Stirr på et punkt på veggen foran deg. Bit tennene sammen. For all del ikke sett deg ned og gråt, det er bare flaut!
Situasjon 1:
Brannalarmen går og det er helt klart din feil!
Hva gjør du da?
Det er lurt å på forhånd ha lært seg operatørkoden til alarmtavla. Kan du den er det jo bare å følge lista! Kan du den ikke må du nok bare sitte å vente til sjefene på bygget kommer og lurer på hva som forstyrrer kvelden deres...
Situasjon 2:
Kunder som har uforståelige dialekter prater hull i hodet på deg.
Hva gjør du da?
Se veldig opptatt ut. Bytt kvitteringsrull, vend pølsene, slå tilfeldige tall på kalkulatoren - gjør hva som helst! For all del ikke svar på ja/nei-spørsmål, du kan ende opp med å si deg enig i de rareste ting, eller kanskje sa du ja til at du snakker flytende tysk...
Situasjon 3:
Du tar nøkkelen i den elektriske døra ut ved et uhell - og blir dermed låst inne på kiosken etter stengetid.
Hva gjør du da?
Det er alltid lurt å være to. Har du noen med deg, og er du så heldig at den personen står på utsiden av den døra som nå er låst og du ikke får opp, kan den andre bare låse døra opp fra utsiden. Men selvfølgelig er du ikke så heldig, du får bare prøve å få nøkkelen til å passe inn i nøkkelhullet igjen. Det tar tid, men det går. Du kommer deg ut av kiosken og forstår hvorfor det er den nøkkelen aldri blir tatt ut!
Situasjon 4:
Du klemmer fingeren i kasseskuffen, og det er selvfølgelig lang kø akkurat da!
Hva gjør du da?
Stirr på et punkt på veggen foran deg. Bit tennene sammen. For all del ikke sett deg ned og gråt, det er bare flaut!
Slutten på ei ellers bra helg
Søndag, kl. 2200, Narvesen:
Jeg har akkurat stengt kiosken, og Annette hiver en pose mikropop i mikrobølgeovnen mens vi velger ut hvilken film vi skal se. Da mikrobølgeovnen plinga, åpna jeg døra og tok posen ut. Samtidig velta det svart røyk ut i kiosken.
Brann alarmen går av. Panikk!
Jeg løper ut til alarmpanelet i gangen, min blir fint lite klokere av lysene som blinker. Jeg bryter meg fram til sikringsskapet og finner branninnstruksen, men nei,lite hjelp der...
2 og et halvt minutt senere: Unni, Rimi-Knut og Dag/Ørjan kommer kjørende. "Hva foregår her?!"
Jeg jobber nå med en survival guide for ansatte på Narvesen; hva gjør man når slike mer eller mindre forutsebare situasjoner oppstår?
Åja, så det er derfor man skal følge med popcornet når det popper... Venter meg blondinevitser fra Kjetil neste gang jeg ser han.
Jeg har akkurat stengt kiosken, og Annette hiver en pose mikropop i mikrobølgeovnen mens vi velger ut hvilken film vi skal se. Da mikrobølgeovnen plinga, åpna jeg døra og tok posen ut. Samtidig velta det svart røyk ut i kiosken.
Brann alarmen går av. Panikk!
Jeg løper ut til alarmpanelet i gangen, min blir fint lite klokere av lysene som blinker. Jeg bryter meg fram til sikringsskapet og finner branninnstruksen, men nei,lite hjelp der...
2 og et halvt minutt senere: Unni, Rimi-Knut og Dag/Ørjan kommer kjørende. "Hva foregår her?!"
Jeg jobber nå med en survival guide for ansatte på Narvesen; hva gjør man når slike mer eller mindre forutsebare situasjoner oppstår?
Åja, så det er derfor man skal følge med popcornet når det popper... Venter meg blondinevitser fra Kjetil neste gang jeg ser han.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
RSS Feed (xml)