Marevan-kurs på UNN

Jeg og 40 000 nordmenn bruker Marevan, forresten medisinen som årlig tar flest menneskelig i Norge. Denne uken har jeg startet på kurs for å lære meg egenmåling av INR.

Her er mine blodige fingre, som jeg har øvd meg på å stikke selv ganske mange ganger, på bussen hjem.

Og her er skolesekken min full av stikkere, bomullsdotter og brukermanualer.

 

Senere skal jeg også holde foredrag for alle de ti kursgruppene utover året om min opplevelse av å bruke Marevan, kunne måle INR og dosere medisinen min selv. Jeg kommer nok til å bli ganske proff i å fortelle andre om meg selv. Jeg tuller ikke når jeg vurderer å begynne på mine memoarer og forsøke å få de utgitt i bokform i ren Lasse Gustavson-stil.

Selv om jeg får en godtgjørelse for å stå å slik å fortelle, ser jeg jo at 2011 ikke kommer til å bli året jeg blir rik på min foredragsvirksomhet. Likevel forventer jeg at ryktet om min ikke på noe vis enestående erfaring kommer til å spre seg som ild i tørt gress (det har vi ikke i Tromsø for tiden, da), og snart nå Kongen, som selv er Marevan-bruker. Kanskje livet mitt blir da litt som i allefall første del av Knutsen & Ludvigsens sang “Historien om en melodi”.

Da kan jeg tenkte tilbake til 2006 da jeg lå i en sykehusseng i Braine-l'Alleud og ante lite om at den dagen skulle bli begynnelsen på noe stort.

Eventuelt får jeg bare fortsette å skrive semesteroppgaver på en lesesal og planlegge forretningsstrategier for store, internasjonale selskaper hvis ledelse ikke kunne brydd seg mindre om hva jeg foreslår neste år også.

Spørsmålstegn ved egen eksistens

Jeg var på trening på Sats i dag, tror jeg. Jeg kom litt for tidlig til hopp og sprett-timen før jobb i dag, så jeg satte meg ned i trappa utenfor salen og venta på instruktøren og de andre som skulle trene.

Den første andre som kom, og som også skulle trene, var ei jeg har jobba sammen med for noen måneder siden. Vi er på hils og alt og snakker sammen når vi handler hos hverandre. Det var bare jeg som satt i trappa der, men hun gikk og satte seg noen trinn nedenfor meg. Jeg fikk ikke øyenkontakt og ikke tok hun initiativ til å si hei.

Den neste som kom var landlorden vår. Vi går ofte på de samme timene på Sats, hun og jeg, men i dag hadde hun det så travelt med å komme inn i salen at heller ikke hun hilste på meg.

Den morsomme instruktøren som leder lørdagstimene pleier alltid å se min vei noen ganger når hun roper “kom igjen!”, men ikke i dag. Det var som om jeg ikke var der.

Nå, mange timer senere, har jeg begynt å lure på om jeg egentlig hadde vært på trening eller om jeg bare har drømt. Jeg følte meg ganske usynlig, litt sånn som på dette bildet som jeg tok nettopp med mitt fantastiske webkamera under dimmet lys.

Som dere ser i bakgrunnen, Chris blir ikke usynlig selv når det er mørkt, for han har så stor PC-skjerm. Det må en nesten ha når en skal overleve Earth Hour. Jeg markerte Earth Hour på jobb i kveld. Slo av lyset i baguettkjøla. Sjefen syntes ikke så mye om forslaget mitt om å skru av alle lys (og låse døra og gå hjem)…

Heldigvis har jeg noen håndfaste bevis på min eksistens. Det har vært bevegelser på bankkontoen min den siste uka, alle med negativt fortegn, og jeg har dette bildet fra GPS-klokka mi på torsdag. Jeg skulle bare ut å teste lettskoene, men overraska meg selv med årets første halvmaraton!

Nå skal jeg stille klokka og vente på at Vegard skal ringe meg, for det har han lovet meg å gjøre selv om det er natt. Han har sine nye venner på besøk i kveld, og da er jeg plutselig ikke god nok til timelange telefonsamtaler.

En ikke helt vanlig tirsdag

Tirsdag morgen begynte helt vanlig: Chris sto opp klokka 07.57 og rakk å stemple inn på jobb før klokka 08.00. Jeg sto opp behagelige klokka 08.10 og rakk akkurat forelesninga som starta klokka ti.

Jeg tok til og med et lite snikbilde av forelesninga i forretningsstrategi bare for å ha noe å vise dere og fordi jeg tenkte at mitt nye bloggliv skulle bli litt mer likt Ida Wulffs, så da må jeg legge ut bilder av alt og ingenting.

Men det var da jeg kom hjem fra universitetet at dagen, og hele livet egentlig, tok en ny og lite forventet vri. Vi hadde ikke TV-signaler – og verst av alt, vi hadde ikke internett heller!

Jeg visste at det ikke var lenge før Chris skulle komme hjem fra jobb og for han er internett snakk om liv eller død! Jeg skulle alltids klare meg siden jeg kan Facebooke med mobilen også.

Jeg ringte Canal Digital, og de sa at de hadde en feil (no kidding!), men at nettet burde være tilbake igjen i løpet av kvelden. Det varte og rakk, og selv ikke etter at jeg hadde døyvet tiden med et par timer på Sats og brukt en million kroner på matbutikken var nettet tilbake.

At jeg ante fred og ingen fare på morgenen er nok å ta litt hardt i, for nettet forsvant allerede sent mandags kveld, men da var jeg så trøtt at jeg ikke gadd å bry meg og Chris tok det dessuten overraskende rolig. Men da jeg kom hjem fra Sats var Chris blek(ere) i ansiktet og han hadde rykninger i tastaturfingrene.

Det var nå panikken begynte å komme over oss. Jeg måtte ringe Vegard og slå i hjel en time på telefon med han før Chris og jeg innså at vi rett og slett må finne noe å prate om.

Jeg gikk til det skritt å lage te:

Men Chris ville ikke ha. Jeg spiste druer og kladda litt på en ny bloggpost, og det var nok uunngåelig at vi snart måtte finne noe å prate om.

Det var nok ikke så veldig lurt for vi diskuterer alltid ting man må ha Google for å finne ut av.

Sånn helt til slutt vil jeg vise dere noe jeg tok bilde av på en matbutikk hjemme i Båtsfjord sist jeg var hjemme og slå et slag for høyere utdanning. Eller egentlig utdanning i det hele tatt…

Hva Twitter egentlig er

Bilde fra Guggel, som statistikkforeleseren min kaller det.

Etter måneder med etterforskning har jeg endelig funnet ut hva meningen med Twitter er. Twitter er en måte man kan bli ignorert av kjendiser i sanntid. Jeg skal forklare:

Da jeg var liten, bitteliten, hvis du ville hvis du ville at en kjent person skulle ignorere deg måtte du finne adressen til fanklubben deres, skrive et brev på papir, legge det i en konvolutt, sette frimerke på og poste det. Og så måtte du vente. Du måtte kanskje vente i ukevis eller til og med månedvis før du endelig erkjente at personen du sendte breve til aldri kom til å svare.

Det Twitter gjør, er å sørge for at denne prosessen går mye raskere. Du får oppleve den samme skuffelsen, men nesten umiddelbart. Du velger bare en kjendis, jeg så for eksempel at Mira Craig hadde sendt ut en Twitter-meling for noen minutter siden så hun var sikkert pålogget, og skriver en liten beskjed som du sender avgårde. Da tar det bare et par minutter før du begynner å innse at kjendisen ikke har noen intensjon om å svare. Det får en til å følge seg ehm... passelig patetisk.

Andre kjendiser som har ignorert med i det siste er Jens Stoltenberg, Idar Vollvik, Marion Ravn og Thomas Dybdahl. Så for å oppsummere er Twitter egentlig en ubetydelighetsbevissthetsgjøringsmaskin.

Hvis du vil prøve Twitter, så skal jeg gjerne ignorere deg, men det må skje fort - før jeg graver meg ned.

På lesesalen

Endelig var favorittplassen min på lesesalen ledig for første gang i år! Se, jeg har utsikt og greier. De små tingene, altså.

Prøver å blogge litt igjen

Denne bloggposten går ikke til Vegard. Og den går ikke til mamma eller til Chris. Denne bloggposten går til alle mine fans som ikke ser meg så ofte. De som de som ikke har Facebook og får med seg siste nytt. Da har jeg vel stort sett silt ut alle utenom Sjonkel og bestemor, men andre fans som har savnet aktivitet på bloggen min er også velkomne!

For å unngå for store hull i blogghistorien min tenkte jeg at jeg kunne begynne med et brief recap av 2011 så langt.

Jeg startet året med mot i brystet og vett i pannen, og har vært jevnt over passe stresset siden semesterstart. Jeg valgte å ta et ekstra emne, matematikk for økonomer, dette semesteret og selv om det var ganske artig å sette to streker under svar igjen, har det vært mye arbeid. En del lange skoledager senere er jeg nesten fire kilo lettere, men har også kuttet noen sekunder på kilometeren, så alt i alt er det bare velstand. Eksamen er neste uke, og det skal bli bittelittegranne godt å bare ha tre emner igjen å konsentrere seg om. Nå er det bare resten igjen...

Sånn ellers kan dere som har glemt meg få se hvordan jeg ser ut når jeg spiser sushi sammen med studentene:


Og til mine trofaste Tromsø-fans som visste alt dette fra før så skal jeg komme på noe morsommere til neste gang. Det er bare det at det morsomme skjer enten når jeg er på farten eller sitter på lesesalen, men nå har jeg jo funnet ut hvordan min smarttelefon brukes, så kanskje det løser seg, det i-landsproblemet også.

Juleferien 2010

Julefeiring hjemme i Båtsfjord er en evig jakt på den skyldige eller utvalgte, alt etter som.

Jakten begynner ofte kort tid etter at flyet mitt har landet på flyplassen. Hvem skal få kjøre bilen ned fra flyplassen? I år ble det Annette, både fordi hun kommer til å kjøre opp før meg (bryr meg ikke!) og fordi jeg ikke kunne huske rekkefølgen på pedalene sånn i farten. Videre må det utpekes en skyldig når jakka er borte, noen har lånt hårsprayen eller den siste julebrusen er drukket opp. Ingen har noen gang noe med noe å gjøre!

Diskusjoner blir det også, og de handler om alt mellom himmel og jord, bokstavelig talt. Å prøve å overbevise noen om at danskene feirer nyttårsaften samme dag som oss er ikke så lett når britene samtidig åpner julegavene en dag etter oss. Som om vi ikke er forvirra nok fra før om når Jesus ble født, på julaften eller første juledag, forteller Wikipedia at det helt sikkert kanskje var i mars eller noe.

Vi har også tatt med oss jakten på den utvalgte ut på bygda. I dag til fotografen. Får en måned siden eller noe fikk mamma en fotografavtale til hele bølingen hos en fotograf i romjula. Hun slapp ikke bomba før noen dager innen vi reiste hjem, så ingen kunne trekke seg. Det ble litt puffing da noen måtte være den første å gå inn i studioet, kan man vel si. Vi holdt maska alle sammen så lenge det pågikk, og Marthin tok det til og med så høytidelig at han ba fotografen om tillatelse før han entret det hvite papiret. Det gjorde han ikke da han fikk strekk av å sitte på huk på gulvet og måtte rulles av papiret igjen så han kunne tøye litt på fotografens stuegulv.

God jul!

Årets julekort fra Chrissemann:

(Trykk på bildet for å se det større)

Førjulsstress

Nå er jeg sint. Så sint at jeg nesten ikke har ord, og Facebook-statusen har i allefall ikke nok tegn til å fortelle hele historien.

Den historien begynner allerede i går da jeg meldte meg frivillig til å hente den nye kontorstolen til Chris på Jysk i Langtvekkistan (Stakkevollan). Jeg angra før jeg rakk å tenke meg om og samtidig sank temperaturen ute til minus istid. Så i dag måtte jeg ha vekkeklokka på før fanden hadde fått på seg skoene (klokka var 10 - og jeg har ferie). Jeg bestemte meg for å ikke spise eller noe (og det gjør Ulrikke ganske utålmodig bare det), bare få på klær og løpe til bussen for å få det overstått.

Først måtte jeg innom minibanken å ta ut penger til bussen fordi busskortet mitt selvføøøølgelig har gått ut. Siden det allerede sto en mann i minibanken på utsiden av banken, gikk jeg inn for å bruke minibanken der. Når jeg er ferdig og snur meg igjen, står det en mann og stirrer på meg igjennom vinduet. Jeg kjente han igjen med det samme, han er stamkunden fra jobben som alltid står å drøyer ved spillemaskinene til klokka er to minutter over stengetid. Jeg skvatt litt, men ja ja, så gikk jeg og ventet på bussen.

Ikke før hadde jeg rukket å stille meg ved bussstoppet før mannen fra bankvinduet også sto der. Han stilte seg rett bak meg og jeg måtte foreta meg en liten "oj, så kaldt, jeg må nok gå litt bort hit"-manøver så han ikke skulle finne på å overfalle meg i mørket. Mannen er bare 1.50, men han kan jo være kjempesterk for alt jeg vet! Da den tomme bussen ankommer setter han seg på setet rett overfor meg og jeg blir ikke roligere av det. Han går av på samme stopp som meg, så jeg småløper bort til Jysk-butikken. Der inne får jeg beskjed om å gå til vareutleveringen på baksiden og jeg smyger meg rundt hushjørnet mens lillemannen står utenfor butikken og røyker.

Da jeg endelig fant han Jysklagermannen og fikk utlevert den abnormt store eska med kontorstolen (kan de ikke lære noe av Ikea?), bestemte jeg meg for å ringe etter en drosje og unngå stalkeren min som fortsatt sto og venta. Selvfølgelig tok ikke drosjesentralen telefonen (er det i det hele tatt lov?) så jeg så meg nødt til å ta 50 kilo på ryggen og løpe bort til matbutikken ved siden av. Da var jeg så stressa at jeg måtte ha Pepsi Max pronto, så jeg prøvde å sette eska mi på et lurt sted i butikken og håpte at pøblene ved pantemaskinen ikke la merke til det.

En halv liter brus senere tar drosjesentralen fortsatt ikke telefonen så jeg løp bort til bussen igjen med eska. Da så jeg ikke den lille, rare mannen mer.

Jeg lurte på om jeg bare hadde vært paranoid, men ble så glad da bussen min kom tilbake til byen at jeg gaula "haaa deeet" til bussjåføren i det jeg snubla ut på fortauet og ålte meg hjem igjen.

Hvis de neste par dagene ikke går fullstendig smertefritt kanselerer jeg alt som heter jul og åpner pakkene jeg har kjøpt selv! Jeg kommer aldri til å bruke drosjene her igjen når de ikke har vett til å ta telefonen. Ikke før på julaften i allefall; jeg ser ikke for meg at Vegard blir med meg å gå til flyplassen på trass klokka fem på morgenen...

Julehilsen fra Tromsø!

Hilsen fra lesesalen

På onsdag braker det løs med første eksamen. Jeg er ganske sliten allerede.

Snikbilde av meg selv på lesesalen. Håper ingen så at jeg tok det.

1,2,3 VIRK!

Ser på Senkveld og prøver å få skjeia til å falle av TV-en. Eventuelt bare bøye seg.

«National Unfriend Day»

I dag er det visst «National Unfriend Day» i USA, og Tor Milde gjorde skikken norsk og sletta 2000 Facebook-venner som ikke var aktive nok med å kommentere og poste.

Jeg adopterte også den nye skikken og hjalp til med Mildes implementeringsprosess (jadda, jeg leser til organisasjonsteorieksamen), og sletta to venner. Jeg hadde ikke flere å avstå, særlig ikke dersom jeg noen gang skal ta igjen Vegards antall "venner". Når sant skal sies så husker jeg ikke hvordan jeg skulle vite hvem de to personene er uansett.

Men det er ikke bare det jeg misunner Tor Milde, å ha 2000 venner til overs, men jeg kunne også godt tenke meg muligheten å bli fjernet som venn av Tone Damli. Da nå jeg vel si noe stygt om henne i media, tenker jeg. Jobber med den saken. Jeg har sendt leserbrev til Finnmarken før jeg, så hun skal bare passe seg!

Ellers sier Milde at han egentlig bruker Twitter mer enn Facebook for tiden. Jeg prøvde det jeg også, men innholdet i livet mitt rekker knapt nok til å fylle Facebook-profilen min, og langt mindre til å fore Twitter også!

Ligner vi ikke litt også? Et par uker til med eksamenslesing, så kan jeg nok bare misunne Tor Milde de små, mørke ringene rundt øynene!

Når jeg blir gammel og kråka skal ta meg

Jeg ga meg selv en nyhet i går kveld. Det kom som et sjokk. Jeg kom på at til sommeren blir jeg 22 år! Helt siden jeg fylte 18 år har jeg visst glemt å telle år når jeg har feiret bursdager. Jeg har gledet meg til bursdagsfeiringer hele tiden for da får jeg gaver, men jeg har helt glemt at bursdag også innebærer at jeg må plusse på et år.

Og til sommeren blir jeg altså 22 år. De siste fire årene har gått så fort, og tenk hvis de neste fire går like fort. Da er jeg plutselig 26 år før jeg rekker å bytte ut tannbørsten min med en ny, det trengs nå. Og, som vi lærte av norsklæreren på videregående, det er når vi er 25 år vi er på toppen av livet, deretter går det bare nedover! Og så går fire år til, så er jeg plutselig 30 år. Det er skremmende det, da er det bare å gi opp og gå å legge seg!

Og som om jeg ikke hadde skremt meg selv nok, så la jeg meg på sofaen i går kveld og så reprisen av FBI på NRK, for det gikk ingenting annet på TV utenom South Park da, og det er dummere enn Teletubbies. I allefall, det var kanskje det minst smarte jeg kunne gjøre, for FBI hadde en spesialsending om pensjonssparing. Snakk om å plante enda mer panikk!

Herrejemini, jeg er jo snart 30 år og jeg har ikke begynnt å spare til jeg blir gammel! I fjor fikk jeg et innfall om at BSU var fint og flott og alt det der, men jeg har jo prioritert helt feil, ser jeg jo nå!

Jeg som hadde tenkt å flytte til Spania og bedrive siesta når jeg blir pensjonist, nå ender jeg nok opp som Ikkepedias definisjon på pensjonister:

Pensjonister er dyr som lever i skogen. De er nattaktive, og svært få er så heldige at de får se dem i løpet av livet. Pensjonister lever i hi, grotter, trær, forlatte bygninger, og jernrør i skogen, stort sett der de har ett tak over hodet. kjennetegn er at de sjelden er mer enn 1.67 høy, 17 kg har en skrukkete sliten kropp og grått, hvitt eller ikke noe hår.

Slik blir jeg seende ut når jeg blir gammel. Kanskje.


En tur inn på NAV sine hjemmesider betrygget meg heller ikke når jeg så på hva jeg hittil har tjent meg opp. For noen år siden ringte mamma meg fordi jeg hadde fått et brev i posten hjemme. Hun åpnet det, og det var en oversikt over den pensjon min forrige arbeidsgiver hadde spart opp for meg. Det var sånn omtrent 12 kroner, så mamma bare kastet brevet. Det var jo helt feil, ser jeg nå. Det skulle jo egentlig gått rett inn på en superhøyrentekonto. Penger spart er penger tjent, som en dust en gang sa...

Chris kom bort til bleike meg som lå i sofaen og alt jeg fikk til å si var: "JEG VET JO IKKE HVA JEG KAN BLI NÅR JEG BLIR GAMMEL!

Edit: Eh, jeg vet ikke hvor det bildet kommer fra, men det var ikke det jeg lastet opp! Jeg vet ikke hvem denne karen, har aldri sett det bildet før... Nå ble jeg litt mer skremt! Ikke trykk på han, kanskje han er virus eller noe!

Livet i Peder Hansens gate

Her, jeg må bare vise dere. Mack har satt opp en fire-fem juletrær med blått lys i garasjeporten der hvor de store bilene henter drittlukta. Det ser helt forferdelig ut, verre enn jeg har sett før, og jeg kommer fra Båtsfjord og har kjørt gjennom Tana mange ganger i løpet av en desembermåned før! Det jeg er redd for nå, er at de lysene kanskje har en sånn blinkefunksjon også slik at jeg er sikret epilepsi til adventen...

Bildet ble for dårlig.

Akk og ve hvor dagene går her i den lille Batmanhula vår! I bakken utenfor leiligheta her er det en liten hump i asfalten som ingen bilister ser. De kjører derfor så fort nedover at de bilene som er lavest skraper understellet i humpa. I går ble jeg liggende på sofaen (ikke så lenge da, bare en reklamepause eller noe) å høre på tusenlappene som røyk i bakken her.

Her er et bilde av Batman selv:


Om jeg tenker meg at hver av bilene som skaper nedi får en skade for noen tusen kroner, så talte jeg i allefall et par hundre tusen kroner som er så godt som verkstedets allerede. Ja, da har jeg selvfølgelig inkludert direkte materialer og alle indirekte tilvirkningskostnader. Faste og variable, må vite - Selvkost ftw!

Neida, det var en veldig bedriftsøkonomisk spøk, som ikke engang der var noe morsom, men jeg skal jo gjøre noen økonomiopgaver i dag. Det tror jeg kanskje helt sikkert!

Sykebaby

Lille Feber Gabrielsen har vært syk og hjemme fra jobb denne uka for første gang siden i ble kjent. Den første sykedagen var han bare kjedelig. Han ville ikke ha noe som helst! Unntatt vann da. Han vekket meg klokka fire på natta for å fortelle han han var blitt syk. Ja, du er veldig varm, svarte jeg og la meg for å sove videre. Jammen, da er jeg jo tørst, da!, sa han.

Så var det å ligge ved siden av en som skalv som en naken baby i sneskavla resten av natta, og jeg vurderte om jeg kanskje skulle hente steketermometeret fra kjøkkenskuffa og stikke i skinka på han...

Deretter kom den dagen han bare sov. Tok opp hele sofaen og sov og sov. Og jeg måtte være veldig stille! Herrejemini så godt det var å ikke ha TV-en på volumnivå "Hele Tromsøøya skal få vite hvilken kanal vi ser på".

I går var han i bedre form igjen, og han hadde krefter til å skru opp volumet og kommentere det som skjedde på TV. Han ble dessuten sulten. Veldig sulten! Først måtte jeg på butikken å kjøpe nudler. Men da jeg kom ned på butikken slo det meg at jeg aldri har sett han spise nudler før og jeg ante ikke hvilke han ville ha. Jeg tok en av hver. Da jeg kom hjem viste det seg at i halvsøvne hadde han hørt snakk om nudler på TV-en og derfor ville han ha det! Så ville han ha noe godt. Alt de viste på reklamene. Sjokolade, potetgull, mallorcablanding (!) og milkshake. Ned på butikken igjen.

Han kom også med noen gullkorn her i febertåka. Vi satt og så på Senkveld i går kveld, og jeg prøvde å forklare han hvorfor skattelistene legges ut offentlig. Jeg vet ikke om han forsto det jeg sa, eller hørte etter, men da Tone Damli Aaberge kom på skjermen og jeg kommenterte det lange håret hun har fått sa Chris: Extensions, clip ons! Det hadde han fått med seg!

... Okei, Chris jubla nettopp over at nettbutikken han vil kjøpe jakke fra har gratis frakt innen EU...

Til jul...

... Ønsker jeg meg en sånn en!

Tenk når Chris kommer hjem fra jobb en dag og finner en kjempebaby i sofaen som ligger å roper etter kornmokjeks og saft på tutkopp!

Ting jeg ikke gjør på universitetet

Se for dere situasjonen min: Det første jeg møtte da jeg startet på Båtsfjord videregående skole, var rektor Torbjørn Tangens evigvarende ekko "ansvar for egen læring" i gangen.

Ja, det var gangen i entall, jeg har illustrert det for dere her. Det er bare å klikke på bilde, så får dere se det i en nesten 1:1 skala.


Men ja altså, det ble manet ansvar for egen læring på den skolen, sikkert så lærerne kunne sitte inne på det abnormt store kontoret sitt.

Også kommer jeg på universitetet da, og skal ta et emne som heter Business English. Egentlig synes jeg litt synd på hun foreleserdama, for hun skal forelese i et helt nytt emne uten noe tidligere pensum eller eksamen, og hun må sikkert improvisere litt etter hvert.

Ps. Vi vet hva "how do you do?" betyr, og vi trenger ikke bruke tyve minutter på å refreshe det!

Men her kommer det inn et par ting jeg bare ikke gjør. Jeg ville ikke gjøre det på barne - og ungdomsskolen heller, men nå nekter jeg.

1. Jeg skriver ikke et navneskilt og har på bordet foran meg. Hun kaller meg visst nå bare Grønberg.

2. Jeg spør ikke om jeg kan gå fra en forelesning. Jeg har ingen god grunn. Jeg er lei, derfor går jeg hjem og ser Home and Away!

3. Jeg forklarer ikke hvorfor jeg går fra en forelesning eller forteller hvorfor jeg ikke kom sist gang. Jeg lå sikkert på sofaen og så Home and Away.

I dag tok engelskdama skummelheten til et helt nytt nivå. Hun spurte forsamlingen om det var noen som skulle på den tingen klokka ett?

Klokka ett, tenkte jeg, hva skjer da? Hvis det får meg ut av dette rommet skal jeg helt klart noe viktig klokka ett!

For, som hun forklarte, hun hadde nå begynt å overvåke intranettet til universitetet og Facebook-siden til Handelshøgskolen for å ha oversikt over arrangementer som ble holdt samtidig med hennes forelesninger, og hun hadde nemlig ikke sett våre navn på lista blandt de et par hundre påmeldte.

Jeg ble litt redd henne. Hvis hun har søkt gjennom den lista etter oss, hva mer er hun i stand til å gjøre? Hun snakka om NRK under forelesningen i dag, kommer hun til å undersøke om jeg har betalt lisensen? Vet hun hvor jeg bor?

Jeg håper for all del hun ikke dukker opp i eksamenslokalene i desember. Jeg kommer til å legge meg flat og overgi meg med ordboka over hodet: Nei, jeg er ikke helt stø på I am, you are, he/she/it is!

Google away

For første gang har fans - utenom mamma og onkel, etterlyst ny bloggpost. Jeg har sittet spent siden forrige bloggpost 8. september og ventet på det!

I går kveld regnet det fortsatt masse, så mens Chris lå på sofaen og så en film med krig og sånt og spiste potetgull, satt jeg og googlet. (Det kan vel brukes som et verb nå? Selv om stavekontrollen foreslår gomlet, og hvis rett skal være rett gjorde jeg jo det også .)

Det er lenge siden jeg bare har sittet og googlet uten å egentlig lure på noe. Det begynner ofte med at jeg kjeder meg, nesten like mye som Kong Halvor gjør her, og veldig ofte tar ikke Vegard telefonen akkurat da. Jeg går inn på Google og begynner å skrive noe, et eller annet, og ser hva som foreslås av søk. Jeg finner noe bitte litt interessant og hopper fra den ene nettsiden til den andre. I går ble jeg for eksempel sittende i over en time og se en presentasjon en Google-ansatt hadde hold om sosiale medier og personvern. Jeg har endret innstillingene mine på Facebook nå, kan du si!

Dere må forresten innom bloggentil Kong Halvor neste gang dere har trykket F5 på Facebook kontinuerlig i en tretimers tid og det ikke har dukket opp noe nytt slarv å skrive hjem om enda.

Det ene søket fører til det andre, og plutselig vet jeg hva det betyr at vann kan være hardt eller bløtt, som det står altfor lite om på baksiden av vaskepulverpakken på badet. Til slutt hadde jeg absolutt ikke mer å gjøre, og jeg telefonterroriserte Vegard helt til han ikke hadde annet valg enn å ta telefonen, og vi ble sittende å se på en dokumentar på svensk TV sammen over telefon og diskutere bæsj.

Her er jeg som prøver å ta bilde av meg selv mens jeg lener meg på zoom-knappen.

Regn

(Sigbjørn Obstfelder)

En er en og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Regn, regn, regn, regn
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn
deilig og vådt
deilig og råt!
En er en og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.

Døgnvill 2010

Her er noen bilder fra Døgnvill i helga:

Ozzy!


Her er en som planlegger nøye hva han skal ha på seg...
Thomas Dybdahl



Aha!!!!!!!



Og nå driver Chris og funderer på hvordan de kan toppe årets headlinere til Døgnvill 2011. "Det måtte blir om Mew, Killers, Michael Jackson OG Elvis Presley kom!" sier han...