Tradisjonen tro…

… Skriver Lise og jeg påskedikt! Her kommer årets dikt akkompagnert av bilder fra april 2006.

Lise:

PÅSKE DIKT
når solen skinner
blir vi glad.
det vekker gamle minner.
så kommer snøen
også blir det hvit.
da må vi ta enn vindustitt.
men se der så
der var solen oppe.
men var det ikke nokk
der kryper jo en loppe.
HILSEN:den lille lille lillesøsteren din

Ulrikke:
Nå som påsken nå er her,
går du da i påskeklær?

Påskeegg og appelsin,
men ikke spis grisen, for det finnes ei påskesvin!

I byen er det asfalt, men på fjellet er det snø.
Påskekrim er skummelt, og ofte ender noen opp død!

Hei til deg,
det er hilsen fra søster.
Nå er jeg skrivelei,
så jeg meg med litt Pepsi Max trøster!

Til slutt litt bilder fra Ordo, sånn for påskestemningens skyld.

Lillesøstrene prater politikk

Lise og Annette kjører forbi kommunehuset hjemme og Lise spør: “Hvem tror du blir president i år?”

“President?” spør Annette og Lise svarer “ja, eller borgemester, eller hva det heter.”

Annette: “Det må jo enten bli Geir, eller hva heter hun Maaa??? Marit Bjørgen?”
Lise: “Ja, Marit Bjørgen, ja.”

Marevan-kurs på UNN

Jeg og 40 000 nordmenn bruker Marevan, forresten medisinen som årlig tar flest menneskelig i Norge. Denne uken har jeg startet på kurs for å lære meg egenmåling av INR.

Her er mine blodige fingre, som jeg har øvd meg på å stikke selv ganske mange ganger, på bussen hjem.

Og her er skolesekken min full av stikkere, bomullsdotter og brukermanualer.

 

Senere skal jeg også holde foredrag for alle de ti kursgruppene utover året om min opplevelse av å bruke Marevan, kunne måle INR og dosere medisinen min selv. Jeg kommer nok til å bli ganske proff i å fortelle andre om meg selv. Jeg tuller ikke når jeg vurderer å begynne på mine memoarer og forsøke å få de utgitt i bokform i ren Lasse Gustavson-stil.

Selv om jeg får en godtgjørelse for å stå å slik å fortelle, ser jeg jo at 2011 ikke kommer til å bli året jeg blir rik på min foredragsvirksomhet. Likevel forventer jeg at ryktet om min ikke på noe vis enestående erfaring kommer til å spre seg som ild i tørt gress (det har vi ikke i Tromsø for tiden, da), og snart nå Kongen, som selv er Marevan-bruker. Kanskje livet mitt blir da litt som i allefall første del av Knutsen & Ludvigsens sang “Historien om en melodi”.

Da kan jeg tenkte tilbake til 2006 da jeg lå i en sykehusseng i Braine-l'Alleud og ante lite om at den dagen skulle bli begynnelsen på noe stort.

Eventuelt får jeg bare fortsette å skrive semesteroppgaver på en lesesal og planlegge forretningsstrategier for store, internasjonale selskaper hvis ledelse ikke kunne brydd seg mindre om hva jeg foreslår neste år også.

Spørsmålstegn ved egen eksistens

Jeg var på trening på Sats i dag, tror jeg. Jeg kom litt for tidlig til hopp og sprett-timen før jobb i dag, så jeg satte meg ned i trappa utenfor salen og venta på instruktøren og de andre som skulle trene.

Den første andre som kom, og som også skulle trene, var ei jeg har jobba sammen med for noen måneder siden. Vi er på hils og alt og snakker sammen når vi handler hos hverandre. Det var bare jeg som satt i trappa der, men hun gikk og satte seg noen trinn nedenfor meg. Jeg fikk ikke øyenkontakt og ikke tok hun initiativ til å si hei.

Den neste som kom var landlorden vår. Vi går ofte på de samme timene på Sats, hun og jeg, men i dag hadde hun det så travelt med å komme inn i salen at heller ikke hun hilste på meg.

Den morsomme instruktøren som leder lørdagstimene pleier alltid å se min vei noen ganger når hun roper “kom igjen!”, men ikke i dag. Det var som om jeg ikke var der.

Nå, mange timer senere, har jeg begynt å lure på om jeg egentlig hadde vært på trening eller om jeg bare har drømt. Jeg følte meg ganske usynlig, litt sånn som på dette bildet som jeg tok nettopp med mitt fantastiske webkamera under dimmet lys.

Som dere ser i bakgrunnen, Chris blir ikke usynlig selv når det er mørkt, for han har så stor PC-skjerm. Det må en nesten ha når en skal overleve Earth Hour. Jeg markerte Earth Hour på jobb i kveld. Slo av lyset i baguettkjøla. Sjefen syntes ikke så mye om forslaget mitt om å skru av alle lys (og låse døra og gå hjem)…

Heldigvis har jeg noen håndfaste bevis på min eksistens. Det har vært bevegelser på bankkontoen min den siste uka, alle med negativt fortegn, og jeg har dette bildet fra GPS-klokka mi på torsdag. Jeg skulle bare ut å teste lettskoene, men overraska meg selv med årets første halvmaraton!

Nå skal jeg stille klokka og vente på at Vegard skal ringe meg, for det har han lovet meg å gjøre selv om det er natt. Han har sine nye venner på besøk i kveld, og da er jeg plutselig ikke god nok til timelange telefonsamtaler.

En ikke helt vanlig tirsdag

Tirsdag morgen begynte helt vanlig: Chris sto opp klokka 07.57 og rakk å stemple inn på jobb før klokka 08.00. Jeg sto opp behagelige klokka 08.10 og rakk akkurat forelesninga som starta klokka ti.

Jeg tok til og med et lite snikbilde av forelesninga i forretningsstrategi bare for å ha noe å vise dere og fordi jeg tenkte at mitt nye bloggliv skulle bli litt mer likt Ida Wulffs, så da må jeg legge ut bilder av alt og ingenting.

Men det var da jeg kom hjem fra universitetet at dagen, og hele livet egentlig, tok en ny og lite forventet vri. Vi hadde ikke TV-signaler – og verst av alt, vi hadde ikke internett heller!

Jeg visste at det ikke var lenge før Chris skulle komme hjem fra jobb og for han er internett snakk om liv eller død! Jeg skulle alltids klare meg siden jeg kan Facebooke med mobilen også.

Jeg ringte Canal Digital, og de sa at de hadde en feil (no kidding!), men at nettet burde være tilbake igjen i løpet av kvelden. Det varte og rakk, og selv ikke etter at jeg hadde døyvet tiden med et par timer på Sats og brukt en million kroner på matbutikken var nettet tilbake.

At jeg ante fred og ingen fare på morgenen er nok å ta litt hardt i, for nettet forsvant allerede sent mandags kveld, men da var jeg så trøtt at jeg ikke gadd å bry meg og Chris tok det dessuten overraskende rolig. Men da jeg kom hjem fra Sats var Chris blek(ere) i ansiktet og han hadde rykninger i tastaturfingrene.

Det var nå panikken begynte å komme over oss. Jeg måtte ringe Vegard og slå i hjel en time på telefon med han før Chris og jeg innså at vi rett og slett må finne noe å prate om.

Jeg gikk til det skritt å lage te:

Men Chris ville ikke ha. Jeg spiste druer og kladda litt på en ny bloggpost, og det var nok uunngåelig at vi snart måtte finne noe å prate om.

Det var nok ikke så veldig lurt for vi diskuterer alltid ting man må ha Google for å finne ut av.

Sånn helt til slutt vil jeg vise dere noe jeg tok bilde av på en matbutikk hjemme i Båtsfjord sist jeg var hjemme og slå et slag for høyere utdanning. Eller egentlig utdanning i det hele tatt…

Hva Twitter egentlig er

Bilde fra Guggel, som statistikkforeleseren min kaller det.

Etter måneder med etterforskning har jeg endelig funnet ut hva meningen med Twitter er. Twitter er en måte man kan bli ignorert av kjendiser i sanntid. Jeg skal forklare:

Da jeg var liten, bitteliten, hvis du ville hvis du ville at en kjent person skulle ignorere deg måtte du finne adressen til fanklubben deres, skrive et brev på papir, legge det i en konvolutt, sette frimerke på og poste det. Og så måtte du vente. Du måtte kanskje vente i ukevis eller til og med månedvis før du endelig erkjente at personen du sendte breve til aldri kom til å svare.

Det Twitter gjør, er å sørge for at denne prosessen går mye raskere. Du får oppleve den samme skuffelsen, men nesten umiddelbart. Du velger bare en kjendis, jeg så for eksempel at Mira Craig hadde sendt ut en Twitter-meling for noen minutter siden så hun var sikkert pålogget, og skriver en liten beskjed som du sender avgårde. Da tar det bare et par minutter før du begynner å innse at kjendisen ikke har noen intensjon om å svare. Det får en til å følge seg ehm... passelig patetisk.

Andre kjendiser som har ignorert med i det siste er Jens Stoltenberg, Idar Vollvik, Marion Ravn og Thomas Dybdahl. Så for å oppsummere er Twitter egentlig en ubetydelighetsbevissthetsgjøringsmaskin.

Hvis du vil prøve Twitter, så skal jeg gjerne ignorere deg, men det må skje fort - før jeg graver meg ned.

På lesesalen

Endelig var favorittplassen min på lesesalen ledig for første gang i år! Se, jeg har utsikt og greier. De små tingene, altså.

Prøver å blogge litt igjen

Denne bloggposten går ikke til Vegard. Og den går ikke til mamma eller til Chris. Denne bloggposten går til alle mine fans som ikke ser meg så ofte. De som de som ikke har Facebook og får med seg siste nytt. Da har jeg vel stort sett silt ut alle utenom Sjonkel og bestemor, men andre fans som har savnet aktivitet på bloggen min er også velkomne!

For å unngå for store hull i blogghistorien min tenkte jeg at jeg kunne begynne med et brief recap av 2011 så langt.

Jeg startet året med mot i brystet og vett i pannen, og har vært jevnt over passe stresset siden semesterstart. Jeg valgte å ta et ekstra emne, matematikk for økonomer, dette semesteret og selv om det var ganske artig å sette to streker under svar igjen, har det vært mye arbeid. En del lange skoledager senere er jeg nesten fire kilo lettere, men har også kuttet noen sekunder på kilometeren, så alt i alt er det bare velstand. Eksamen er neste uke, og det skal bli bittelittegranne godt å bare ha tre emner igjen å konsentrere seg om. Nå er det bare resten igjen...

Sånn ellers kan dere som har glemt meg få se hvordan jeg ser ut når jeg spiser sushi sammen med studentene:


Og til mine trofaste Tromsø-fans som visste alt dette fra før så skal jeg komme på noe morsommere til neste gang. Det er bare det at det morsomme skjer enten når jeg er på farten eller sitter på lesesalen, men nå har jeg jo funnet ut hvordan min smarttelefon brukes, så kanskje det løser seg, det i-landsproblemet også.